Det ironiske treningsstudioet

Klokken 11.00, 17. mai i år, var jeg på treningsstudioet her i Namsos. Og for første gang (i min livshistorie i alle fall) kan jeg med hånden på hjertet si: «Det var en fryd å trene». Ja, jeg hadde det direkte hyggelig! På treningsstudioet!

Treningsstudioer er et av de merkeligste stedene jeg vet om. På den ene siden er det jo et fantastisk praktisk steder; alle mulige treningsapparater er samlet her, de har gruppetimer, musikk og fagpersoner er tilgjengelig. På den andre siden er det forferdelig steder, med den lengste dørstokkmila. Hvorfor er det slik?

Et annet relevant spørsmål for helse- og omsorgsutøvere er: hvorfor er det så vanskelig å få brukere på trening og treningsstudio?

Å være seg selv

Den 17. mai var ikke treningsstudioet et forferdelig sted, tvert imot var det fantastisk, og det på tross av at fagpersonene var utilgjengelig. De hadde tatt fri og feiret nasjonaldagen, lik resten av Namsos. Jeg var alene. Å være alene, er å få være seg selv, akkurat slik en er, med alle ens «feil og mangler».

La oss være ærlig – det er ikke ofte vi er oss selv fullt ut. Når vi går ut ytterprøven forsøker vi alle å være en litt bedre versjon av oss selv. Vi steller oss på håret og vasker oss i ansiktet, før vi velger ut klær etter dagens aktiviteter. De sosiale normene forsterkes også utenfor hjemmet, og vi unngår å rape, fise og holder oss for munnen når vi nyser. Det er ikke så rart – vi ønsker å bli akseptert og likt, og vi trenger å bli elsket. Vår selvfølelse formes av hvordan vi tenker andre ser oss.

Boom! – den bedre versjonen var borte

Det er veldig, veldig vanskelig å bevare den bedre versjonen av oss selv på treningsstudioet.

Den nåværende kleskoden, bestående av topper og tights i latekslignende stoff, gjør det vanskeligere enn vanlig å skjule det lille ekstra på lår og mage. Mine tidligere så stramme «dongerilår» forsvinner i løse luften. Treningstightsen presser seg inn i siden, og forteller alle at her er mer enn to «kjærlighetshåndtak». Det minner mer om en 2 toms 8 tverrbjelke på en låvedør.

Slik sniker jeg meg ut av garderoben, og inn i oppvarmingsrommet. Tredemøllene står på rekke og rad, og de springende folkene er mistenkelig lik hæren med orker fra Ringenes Herre; de er likt uniformert, tramper i den samme solide takten, med sinna ansikter og åpne angripende munner. Tredemøllens automatikk er en passende bakgrunnsmusikk til det hele.  Dette skal jeg så bli en del av.

Jeg puster ikke lenger – jeg peser. Sminken renner av, og erstattes av en tomatrød farge man ikke finner i pudderform på Vita. Hårgele og -spray mister sin effekt og reverserer morgenstellet. Jeg kikker over på sidemannen – hva, går farten virkelig opp til 12?! Det betyr at min joggefart på 7, egentlig er hurtig gange. Den bedre versjonen – som synes å huske at den var i relativt god form – får seg enda et slag.

Verre blir det. De sosiale normene som gjelder på restauranten, gjelder dessverre også på treningsstudioet – det er ikke sosialt akseptert å rape, gulpe eller fise her heller. Var det en eneste en offentlig plass man skulle tro dette var forståelig, så måtte det vel være på treningsstudioet? Men den gang ei. Også her, pesende på tredemøllen eller sprikende på benpressen, forventes det at alle typer kroppsvæsker og -lufter kontrolleres. Jeg har evig nok med å fokusere på føttene, at de gjør det de får beskjed om.

En annen ting som skiller meg fra folket fra treningsstudioet er språket deres. De snakker med fremmedsord som «cardio», «kettlebell», «fit» og «curl». Jeg kjenner selvfølgelig igjen noen ord, men selv de blir fremmede etter hvert. Som vernepleier er jeg for eksempel godt kjent med ordet «puls» – jeg vet hvor jeg finner den, hva den burde være og ikke være. Det er en helt annen sak med «makspuls» – jeg har ingen anelse om hva min er eller hvor jeg finner den. De snakker også om «kjerneområdene» mine, som jeg enda har til gode å forstå hva er.

Kort oppsummert, så er jeg den verste versjonen av meg selv på treningsstudioet. Den versjonen som ikke lever opp til samfunnets krav om riktig kroppsfasong, kondis, selvdisiplin og kunnskap om trening og kosthold. Det er vanskelig å se for seg at andre skal like eller elske denne versjonen av en selv.

Når jeg opplever treningsstudioet slik, hvordan er dette stedet da for personer med funksjonsnedsettelser?

De sosiale normene

La oss fortsette med ærligheten – vi alle kjenner på de sosiale normene. Det er når vi ikke lever opp til normene, at de blir til krav. Når samfunnet promoterer trening som godt for både fysikk og psyke, og at den lykkelige person er en som trener, blir det en sosial norm. Og videre til krav for de som ikke trener.

Man kan lese motiverende mottoer som «Feil 7 ganger, reis deg opp 8 ganger», «Hvis du ikke har troen på deg selv, vil du alltid finne en måte å ikke vinne på» og «Uka består av syv dager – og ‘en dag’, er ikke en av dem». Mottoer som bekrefter at de sosiale normene.

Eller man kan høre utsagn som «alle har rett til å være seg selv» eller «ikke bry deg om de andre» men hvorfor er dette nødvendig å påpeke?

Å be en utrent person om å gå på treningsstudioet, er å påpeke at personen ikke lever opp til samfunnets krav. Og når denne personen har kommet seg på treningsstudioet, må personen likevel trosse de sosiale normene. Han eller hun må være den verste versjonen av seg selv.

Man kunne bedt en normalt høflig person om å rape og legge føttene på middagsbordet. Heller sagt: «du kan jo i det minste prøve å gå i joggebuksa i bryllupet». Alt er jo fysisk mulig – å legge føttene på middagsbordet og gå i bryllup i joggebukse – samtidig er det noen sperrer her. Det er de sosiale normene som spiller inn, de vi lærte i barndommen og forventes å følge i voksen alder.

Alene og uten sosiale normer

Den 17. mai var jeg alene på treningsstudioet. Det var ingen andre mennesker som så meg, ingen som sprang fortere enn meg og ingen som løftet mer enn meg.

Det var med andre ord ingen som utøvde de sosiale normene på meg. Jeg kunne fritt være den verste versjonen av meg selv.

Ironi og stigma

Den bedre versjonen av oss selv overlever ikke treningsstudioet. Vi møter oss selv, den dårligere versjonen i døren, og dette gjør treningsstudioet til verdens verste sted. Ironien er vel at det er her vi skal bli en bedre versjon.

Og så lurer vi, helse- og somsorgsutøvere, på hvorfor brukere vegrer seg for å dra på treningsstudioet. De som ofte har flere «feil og mangler» ifølge samfunnets sosiale normer, og som må trosse disse i mye større grad. Det er ikke så et så stort mysterium, om vi bare klarer å se treningsstudioet fra deres ståsted.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

"Vernepleierutdanningen er for akademisk"

Altfor ofte møter jeg studenter, men også ferdigutdannede vernepleiere, som sier at vernepleierutdanningen er for mye akademisk. Det er studenter som irriterer seg over kildehenvisninger og påpeker at de «skal jo ikke bli forskere». Det er vernepleiere som mener utdanningen er praksisfjern med for mye skriftlig arbeid. Det går faktisk så langt at noen skiller «det akademiske» fra det vernepleierfaglige – som om det var to ulike ting. Det er det altså ikke!

Det «akademiske» ses ofte på som noe «kjedelig» og «tørt», fordi det forbindes med lesing og skriving. Det handler om å skrive på en akademisk måte og å lese utfordrende vitenskapelige artikler. Vitenskapelige teorier står sentralt, og sammen med dem er også vitenskapsteori og metoder viktig. Noen har kanskje allerede sovnet her?

Da kan vi kanskje våkne til med dette spørsmålet: Fortjener ikke brukerne gode profesjonsutøvere?

Gode profesjonsutøvere som kan:

• Å skrive objektivt om brukerne

Det er fryktelig subjektivt å skrive i journaler at «Bruker er i god form» eller «Bruker er i godt humør». Vi kan aldri sikkert vite noe som helst om en annen persons sinnsstemning, og det blir etisk feil å hevde dette. Vår jobb er å beskrive; «Bruker sier han er i god form» eller «Bruker smiler og ler». Videre skal vi kunne skrive formelle søknader på vegne av brukerne, hvor vi fremmer deres rettigheter og sikrer rettssikkerhet.

For å klare dette må vi oppdage når vår feilaktige forforståelse preger teksten, og hvordan vi faktisk skriver om andre mennesker på en etisk og forsvarlig måte.

• Å bruke vitenskapelige teorier

Som vernepleier skal man ikke ha herredømme over miljøarbeidet. Ei heller skal en personalgruppe alene diktere hva miljøarbeidet skal bestå av. En vernepleieres antagelser og refleksjoner skal støttes opp av vitenskapelige teorier, som igjen er støttet opp av forskning på praksisfeltet, gjort av flere ulike forskere. Vi kan ikke sitte ene og alene å bestemmer over andre mennesker.

En teori er langt ifra en perfekt representasjon av virkeligheten – det er en forenkling av virkeligheten. Det er ikke meningen at teorier skal representerer virkeligheten eller praksis, fordi det er vi som profesjonsutøvere som skal kunne tilpasse teoriene vår individuelle bruker og han eller hennes situasjon og behov.

For å gjøre dette må vi vite hva en vitenskapelig teori er og hvordan de anvendes riktig.

• Å lese vitenskapelig artikler

Det er jo ikke slik at det vi lærer på vernepleierutdanningen er gyldig for evig og alltid. Ei heller kan vi påstå å huske alt til evig tid. Det er derfor vår plikt å repetere og være oppdatert på den nyeste forskningen.

For å forstå vitenskapelige artikler må vi ha kunnskap om vitenskapsteori. Man skal ikke ta all forskning for god fisk, men være kritisk og reflektert om utvalg av teorier, metode, argumenter og forskningens funn.

For å klare dette må vi kunne søke opp, lese og ikke minst forstå vitenskapelig artikler.

«Det akademiske» + praksis = vernepleierfaget

Jeg håper disse tre punktene viser at det såkalte «akademiske» ved vernepleierutdanningen i stor grad er en del av vernepleierfaget. Og det med god grunn – nemlig å utdanne gode profesjonsutøvere.

Skriftlig arbeid med kildehenvisninger er ikke praksisfjernt, ei heller er det forbeholdt forskere. Det er kunnskap og kompetanse som vernepleiere har, for å gjøre sin egen praksis god – etisk og faglig forsvarlig.

Det er helt greit å synes at «det akademiske» er tørt og kjedelig. Jeg forventer ikke at andre skal synes dette er spennende og morsomt. Det som derimot forventes er at man som fremtidig og nåværende vernepleier forstår at det er viktig for brukerne, og videre at man gjør det som skal til for å bli en god profesjonsutøver. 

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Fordeler ved å være nordlending

Det er personer som tenker at det å være nordlending er noe negativt, en ulempe her i livet, og noen kan være nordlendinger selv. Det er synd. Kanskje kommer det av stereotypier som henger igjen fra gammelt av. På den tiden det sto i sør-norske aviser «nordlendinger ikke ønsket som leieboere», da vi ble sett på som naive, enkle og umoderne.

Her vil jeg fortelle tre selvopplevde historier som røper at noen stereotypier enda lever i beste velgående, men jeg vil også vise at de ikke er utelukkende negativ – å være nordlending har sine fordeler også.

Men fordeler er kun fordeler om man er hyggelig, høflig og positiv. Å være nordlending er ikke alene nok. Slemme personer, som er frekke og har negative holdninger, vil nok oppleve færre fordeler ved det meste her i livet, uansett hvilken landsdel de kommer fra.   

- Peis på

På denne tiden var ikke jeg den største «bykjøreren» i Trondheim, men kom meg dit jeg skulle ved hjelp av nøye planlagte ruter: sving til venstre, til høyre, rett frem, bytte fil, lyskryss, rundkjøring, osv. Jeg hadde hentet en venninne og vi var på tur hjem til meg. Jeg svingte venstre, rett frem, gjennom rundkjøringen og rett frem. Så begynte jeg å ane uråd. Omgivelsene hadde forandret seg og det går opp for meg – det er veiarbeid. Forandringen var intet mindre enn en enveiskjøring, og det var ikke min retning.

Men vi var ikke de eneste, lenger opp så vi en parkert personbil med tilhenger. Vi stoppet og lurte på hva vi skulle gjøre, og ikke minst hva bilen fremfor oss skulle gjøre. Vi ventet, foreløpig var det ingen hast. Damen i passasjersete var vendt mot mannen i førersetet – de diskuterte. Damens armer veivet rundt i luften, mens mannen tviholdt på rattet. Det så ut til at damen vant diskusjonen, for etter noen sekunder kom mannen i 40-årene ut av bilen og gående mot oss.

Han ser at det sitter to «ungjenter» i bilen, kikker ned og sukker litt, men kommer til slutt frem til bilen vår. «Hei, dette er vel enveiskjørt» konstaterer han. «Ja», sier jeg, «vi har ikkje nokka ainna valg enn å fortsætt, og håp på d bæste. Peis på, vi e rett bak dåkker». Mannen sier ingenting, men smiler. Han snur og går med rak rygg tilbake til sin egen bil, setter seg inn og kjører videre. Vi møtte ingen biler og alt gikk helt fint.

Stereotypiene

Vi har vel alle hørt stereotypien om at nordlendinger er, i alle fall relativt, avslappede mennesker. Vi tar ikke så tungt på ting, er mindre alvorlig, og det sies til og med at vi derfor er nyttige å ha i kriser og ulykker. Å være naiv inkluderer jo blant annet å ikke forstå alvoret.

Dette betyr ikke at jeg var totalt avslappet. Jeg hadde brutt loven ved å kjøre i feil retning og hadde politiet kommet ville nok pipa fått en annen låt. Likevel, situasjonen var langt fra så alvorlig at det var grunn til panikk – ingen hadde blitt skadet og politiet var ikke å se. Vi hadde gjort en feil, menneskelig som vi er. Valgmulighetene våre var begrenset. Det var ikke plass til å snu, i alle fall ikke for han med tilhenger og for meg hadde det tatt en liten evighet å snu med min svingradius. Det beste alternativet var å kjøre videre.

Samtidig sa tidligere erfaringer at dette gikk bra. Det var nemlig ikke min først gang – det var fjerde gangen jeg kjørte i feil retning. Første gang var i Nordland. Jeg hadde nettopp tatt sertifikatet og var sjåfør en lørdagskveld. Med politiet bak (årsaken til det hele tror jeg!), kjørte vi sammen ned en enveiskjørt gate i Svolvær, i feil retning. De fulgte etter litt til, før de ble lei og fant på noe annet å gjøre. Antar jeg i alle fall. Andre gangen var i et parkeringshus, mens tredje gangen var fortauskanten til NRK (historier til en annen gang).

Hadde politiet kommet hadde det ikke vært annet valg enn å lagt seg flate, unnskyldt og forklart seg så godt vi kunne. Mannens opplevelse av det hele syntes å være noe annerledes. Han, og det jeg antar var kona, tenkte det var best å stoppe opp. Hvor lenge de hadde stått der vet jeg ikke, men det var nok en stund. Så kom vi og ble deres «partners in crime».

Mannens selvtillit i det han går tilbake til bilen, setter seg inn og «peiser på» bekrefter dette. De trengte bare noen å støtte seg på, noen som var avslappet og tok avgjørelsen. I ettertid lurer jeg på hvor lenge de ville stått der, før noen kom og sa «peis på».

«Hestkuk»

Når jeg først kom til Trondheim for å starte ved vernepleierutdanningen måtte jeg bo to uker ved Berg studentby til leiligheten var innflyttingsklar. Her bodde jeg sammen med en jente fra Oslo, og etter et par dager sier hun: «Du Stine, du er vel fra Nord-Norge?». «Ja», bekrefter jeg og lurer på hvorfor dette plutselig var blitt aktuelt å avklare. «Men jeg har aldri hørt at du har sagt hestkuk?». Det siste ordet kom nesten pustfritt ut av munnen hennes og jeg måtte anstrenge meg for å høre hva hun faktisk sa. Jeg måtte ærlig innrømme at det hadde jeg ikke tenkt så mye på. «Men du har tenkt på det?» spør jeg. Hun hadde forventet at jeg som nordlending med jevne mellomrom sa «hestkuk». Jeg forsøkte så godt jeg kunne å forklare at «hestkuk» ikke var mitt foretrukket banningsord. Videre at bannskap handler om god flyt, og derfor kunne man ikke bare gå rundt og si «hestkuk» - det må jo passe inn, i kontekst og ordflyt. Hun så rett og slett litt skuffet ut.

Jeg liker å tro at jeg lenger inn i fadderukene gjorde det godt igjen. Når jeg kom hjem fra polet og fra festlige arrangementer i 5-6 tiden på morgenen, levde jeg i alle fall opp til andre forventninger. Dette kunne hun konstatere en morgen når jeg sto opp klokken 9 etter å ha kommet noe sent hjem: «Stine, du er nordlending du». Denne gangen var det en selvsikker ytring, og ikke noe tvilende spørsmål – nå var hun sikker.

Vi fant tonen og på den siste dagen kunne jeg ikke dy meg. Vi sa ha det og ønsker hverandre lykke til.  Jeg legger spontant til «hestkuk». Hun ler så tårene spretter og gir meg en god klem. Det var ikke noe god bannskap, det hadde ingen flyt og ingen hensikt, men hun ble kjempefornøyd.

Stereotypiene

Jenta ovenfor hadde nok ikke møtt mange nordlendinger, men det var tydelig at hun likevel hadde sine ideer om hvordan nordlendinger skulle være. Spørsmålene var oppriktige, og hun satser hardt på at jeg kom til å bli verken sur eller fornærmet.

Historien ovenfor røper selvfølgelig stereotypien om at alle nordlendinger sier «hestkuk». Dette kan vi leve med. Men det er annen stereotypi som også gir seg til kjenne: man kan spørre nordlendinger om det meste. Det er nok derfor vi til tider kan få svært rare eller personlige spørsmål. Vi er oppfattet som åpne, hyggelig og snille, og personer kan la masken falle og si det de faktisk tenker på. Vi blir ikke lett fornærmet, men tar det meste med ro og humor.

En annen stereotypi er selvfølgelig at vi har humor, og her fikk jeg bekreftet at humoren vår, den er knakkende god!

- Du kan itj gå hær!

Som mange andre studenter hadde jeg helgestilling i Trondheim. På denne tiden var det ved et bofellesskap for personer med utviklingshemming, hvor jeg vanligvis hjalp til med middagslaging, vasking og andre småting. En dag var vi lavt bemannet og jeg fikk spørsmål om å kjøre til en bruker utenfor bofellesskapet. Det fristet ikke, fordi jeg måtte kjøre bil i byen, finne frem til møtestedet og dessuten kjente jeg ikke personen. Men jeg sa «ja». Og lederen sa: «da må du komme deg avgårde, du skal være i sentrum om 30 minutter». Pulsen steg – jeg hater å ha det travelt.

Kjøringen og parkeringen gikk kjempebra. Det vil si: jeg hadde kjørt en kjent rute og parkert på et kjent sted. Utfordringen var at «min» parkeringsplass lå et stykke unna møtestedet. En annen person ville sikkert parkert mye nærmere, men de som kjenner meg vet at dette var den eneste mulige løsningen.

Jeg begynte å småspringe mot møtestedet. Det var sent på vinteren, her og der var fortauet dekket av is, så jeg kikket ned for å unngå isen. Plutselig ser jeg et par arbeidsstøvler, vender blikket opp, og stirrer rett inn en eldre manns sinte øyne. Hans nesetipp var bare centimeter unna pannen min. Jeg rygger bak og ser meg rundt: til venstre ligger det planker og mursteiner, til høyre langs veien går en kraftig rød og gul teip mellom to kjegler, og bak mannen står et stort stillas.

Mannen sier irritert på trøndersk: «du kan itj gå hær!». Han er tydelig opprørt, forståelig nok siden jeg valset rett inn i byggefeltet hans. I øyeblikket lurer jeg på hvor mange ganger han er frustrert i løpet av en dag; hvor mange personer som arrogant overser teip og skilt fordi de ikke orker å gå rundt. Han sier ikke mer, han venter på et svar: «Helvætte», detter ut av meg. Kjapt legger jeg til: «Unnskyll, æ har vesst gått rætt inn i byggefelte dett. D va ikkje meininga, æ leite etter en overgang før æ trur æ sku ha vært på ainner sia av gata her».

Mannens øyne lyser opp, han smiler, flytter seg til siden, peker fremover og sier: «Du kan bærre fortsett ne her. Ser du slutten av stillase der? D e overgangen». Overasket takker jeg så mye for hjelpen og fortsetter gjennom byggefeltet.

Stereotypiene

Denne opplevelsen forbløffer meg fortsatt. Stemningen snur umiddelbart når han hører at jeg er nordlending. Jeg som hadde forventet, og fortjent, en skikkelig skyllebøtte av kjeft, fikk veiledning til å gå gjennom byggefeltet. Hvilken stereotypi som gjelder her er jeg usikker på, men det minner meg om en annen historie fra Namsos:

For de som ikke er så godt kjent i Namsos kan jeg si at byen har en utrolig god infrastruktur når det gjelder veier. Det er stier og små veier overalt, og hvor det synes naturlig å avslutte, så kan du banne på at en minst en vei fortsetter. Dette gjør det jo utrolig utfordrende for de ikke fult så lokale å finne frem. Tidlig en torsdagsmorgen var jeg på tur til en hytte, hvor jeg, to andre lærere og ferske vernepleierstudenter skulle bli bedre kjent. På forhånd hadde jeg gått opp ruten, men senere fått vite at det gikk en snarvei, som kortet ned ruten betraktelig. Jeg planla nå å finne denne snarveien, for å spare skritt. Tid hadde jeg nok av, for om jeg ikke fant svarveien, så skulle jeg gå den planlagte ruten.

Jeg befinner meg midt i et boligfelt, og blir stående å lure på om jeg skal ta til høyre eller venstre. Magefølelsen min sier «høyre, høyre», men den har flere ganger visst seg å være fullstendig upålitelig, så jeg forsøker å overhøre den. Det kommer en personbil og jeg benytter sjansen. Jeg går ut på veien og vinker til damen i bilen. Hun stopper og veiver ned ruten. Jeg forklarer kort hvem jeg er og hvor jeg skal. Hun peker til venstre, sier noe om å gå rett frem men at jeg ta til høyre ved lyktestolpene. Jeg takker for hjelpen og hun kjører videre til jobb. Jeg går til venstre, og skjennes på magefølelsen som igjen hadde gitt falsk veianvisning.

Mens jeg går å skjennes for meg selv, kommer damene kjørende tilbake. Hun veiver ned ruten og sier: «Jeg tenkte kanskje du vil sitte på?». Overrasket takker jeg ja og hopper inn i bilen. Jeg presenterer meg med navn denne gangen og sier «før ei flott tellfeldigheit at du sku samme vei som mæ». Damen smiler og innrømmer at det skal hun ikke, men at hun hadde god tid og kunne kjøre meg et stykke.

Historiene viser kanskje begge den samme stereotypien: nordlendinger er naive og litt enklere enn folk flest. Og når vi ikke skjønner hva skilt som «arbeid pågår» og «bruk fortauet på andre siden» betyr, så kan vi ikke klandres. Damen som ga meg skyss tenkte kanskje i de samme banene: «den nordlendingen kommer aldri til å finne frem». Hun snudde og kom tilbake, for å kjøre meg så langt hun kunne. Det var som om hun ikke ville ha en forvillet nordlending på samvittigheten.

Den andre siden er jo at nordlendinger kan man stole på. Arbeidstrønderen stolte på at jeg gikk pent gjennom byggefeltet og ikke ødela noe. Namsosværingen stolte såpass at det å gi meg skyss ble ufarlig. Å tilby en nordlending skyss er ikke det samme å tilby en fremmed skyss.

Det er som dette: En nordlending er en venn du enda ikke har møtt J

Lenge leve stereotypier

Av og til så tenker jeg: lenge leve stereotypiene om nordlendingene. Ikke bare er de fordeler, men de gjør livet interessant. De har i alle fall til nå ikke gjort livet noe verre.

Jeg har ikke noe imot at personer tenker jeg er litt naiv, enkel eller umoderne første gang de møter meg. Den andre siden av disse stereotypiene er ofte at nordlendinger blir sett på som snille, hyggelig, og høflige, samt mennesker man kan stole på, enten det gjelder avgjørelser, byggefelt eller skyss.

.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.