Vi snakker om naturlige matvaner – som når vi mener det er mest naturlig å spise kjøtt fremfor planter, eller omvendt. «Urbefolkning», «innfødte» og «landsmenn» er begreper som beskriver den naturlige befolkningen på steder. Mens «innvandrere» og «utlendinger» definerer mennesker som kommer utenfra. Sminke er stemplet som unaturlig fordi kroppen blir tilført noe som ikke er der fra før. Det samme kan sies om teknologi av ulike slag, som blir «unaturlig» fordi det er nytt. Det naturlige er ofte noe gammelt – eldre tradisjoner, gamle ting, skikker og vaner. Slik det var før i tiden.
Når vi føler og mener noe er «naturlig» får dette en høyere verdi for oss. Det blir med andre ord viktig for oss, og vi ser på det som riktig og godt.
At noe er «naturlig» brukes som et argument for at det er det riktige eller gode å gjøre. Om jeg mener at mennesker ikke burde spise kjøtt, forflytte seg (urbefolkninger skal være på sitt sted og innvandrere er ikke velkomne der), ingen burde sminke seg eller bruke teknologi, så kan jeg si at det er unaturlig og derfor noe vondt og dårlig. Det naturlige definerer det riktige og gode, mens motsetningen, det unaturlig, automatisk blir galt og vondt.
Argumentene for det naturlige synes å ligge i tre leire: 1) å referere til naturen, 2) å poengtere at det var slik før og 3) å hevde at naturlig er det flertallet mennesker gjør det eller er enig i.
Svært få setter spørsmålstegn ved hva som er kan sies å være naturlig.
Argument 1: Natur
Begrepet «natur» er en del av begrepet «naturlige» og en koblingen mellom de to synes lett og kanskje overbevisende. Men en nærmere kikk viser at naturen som argumentasjon for det naturlige ikke alltid er like vanntett.
For eksempel blir det ulogisk å hevde at mat fra planter er mer naturlig enn kjøtt, ettersom dyr også er en del av naturen. Det samme skjer om man hevder at kjøtt er mer naturlig enn planter. Ser man på jorden uten tidsperioder og nasjoners grenser blir det også rart å snakke om urbefolkninger eller landsmenn som mer naturlig enn innflyttede mennesker. Vi glemmer (eller bevisst overser) at tidsperioder og nasjonale grenser er skapt av mennesker, og ikke naturen og slik derfor ikke naturlig. Samtidig er vel alle mennesker av naturen – uansett hvor vi er plassert.
Sminke er laget av mennesker, men likevel skapt av naturens innhold – materiale og kjemiske forbindelser. På lignende vis har vi skapt plastikkflasker, kaffekopper, falsk pels og teknologi som TV-er, PC-er og medisinske apparater. Jo mer jeg tenker på det, jo mer synes det umulig for oss å spise eller skape fysiske ting som ikke er fra naturen. Vi må ha et utgangspunkt, et materiale, enten det er et enkeltstående materiale som vedkubber eller en kombinasjon av materialer som atomer. (Hvordan vi benytter det vi lager fra naturen blir en annen sak og kanskje et annet innlegg).
Ovenfor kommer et annet poeng frem: Naturen er verken god eller vond. I naturen dør alle, ofte på grusomt vis; jordskjelv, oversvømmelser, brann og drap. Naturen har intet moralsk ståsted – riktig og feil, godt og vondt er menneskeskapt. Det blir slik absurd å koble naturlig til naturen, for så å argumentere at det naturlige alltid er riktig eller godt.
Argument 2: Før i tiden
Det naturlige tilhører ofte fortiden, slik det var før noe nytt kom. Her har jeg mange spørsmål: Lever vi nå i en unaturlig verden fordi vi ikke bor i huler, ikke lager all mat over bål eller ikke går kledd i pels? Hvor langt tilbake i tid må vi gå for å finne det naturlige? Hvem har kunnskap til å bestemme hvilken tid dette er? Og ikke minst spørsmålet: hva skal vi gjøre om vi finner ut av dette?
Av tre årsaker tviler jeg stort på at «det naturlige starttidspunkt» kan defineres. For det første fordi menneskeheten aldri vil kunne bli enige om et bestemt tidspunkt. For det andre vil defineringen innebære alvorlige konsekvenser som vi ikke er villig til å gjennomgå. Hvem er villig til å gi fra seg goder som komfortable hus, PC, komfyr, vaskemaskin, flyreiser, posttjenester, båtreiser, buss, bil, telt, kulepenn, bøker, sofaer, stoler og bord? Alt dette er oppfunnet av mennesker i ulike historiske perioder. Mennesket er for egoistisk til å gi opp alt dette, derav uenigheten som vil oppstå – jo lengre tilbake vi går, jo mer vil vi måtte gi fra oss.
For det tredje tror jeg ikke at tidspunktet eksisterer. Mennesket (og naturen) er i kontinuerlig endring, og det «naturlige» vil derfor defineres ulikt i ulike perioder. Det er verken mulig eller nyttig å definere noe «naturlig starttidspunkt».
Det naturlige kjente, nære og trygge
Å argumentere for at fortiden inneholder mer naturlighet (og slik også mer godhet) enn nåtiden tror jeg er et uttrykk for frykt. Hva som er naturlig endres fra tidsperiode til tidsperiode, hvor nye ting og hendelser blir gamle kjente og naturlige ting og hendelser. Slik er det sant at fortiden inneholder naturlighet, men det betyr ikke nåtidens ting eller hendelser er unaturlige. De er nye og ukjente.
Det naturlige er noe kjent og nært for oss, som gjør verden forutsigbar. Forutsigbar fordi vi kjenner verden vår slik den er; hva den inneholder, hva den ikke inneholder, hva som oftest skjer, og hva som sannsynligvis ikke skjer. Forutsigbarhet gir til slutt trygghet.
Når da det naturlige rokkes ved, rokkes det også ved vår trygghet. Trygghetens motsetning er frykt. Noe nytt og ukjent kan skape frykt for å miste det kjente og nære; oss selv, våre nærmeste, våre tradisjoner, verdier og tro.
Å tviholde på ideen om det naturlige, noe evigvarende riktig og godt, kan slik være en reaksjon skapt av en frykt for endring av noe kjent og trygt. En svært forståelig og rasjonell reaksjon, men ikke en solid argumentasjon for at noe er mer riktig eller godt når det gjelder nåtiden.
Argument 3: Menneskelig flertall
Mennesker er sosiale dyr – vi hermer etter andre fra fødselen av, følger strømmen av mennesker på flyplasser og vegres oss for å si eller gjøre noe få andre gjør. Sistnevnte kan være å si imot andre eller gå sin egen vei når det gjelder utdanning, jobb, kjærlighet og generelt liv. Det fører til at vi ofte gjør eller tilsynelatende mener det samme de fleste andre rundt oss. Er dette noe naturlig, så er det er absolutt ikke automatisk riktig eller godt av den grunn.
Det florerer av eksempler på at menneskelig flertall kan skape frykt, sinne, kaos og krig: 1) Elever som ikke våger å fortelle om mobbing, 2) lærere som tier om dårlig arbeidsmiljø, 3), helse- og omsorgspersonell som vegrer å si imot ledelsen, 4) forskere som skjuler eller manipulerer funn og ikke minst 5) 2. verdenskrig og forfølgelsene av jøder og romfolk.
Det naturlig er verken godt eller vondt
«Naturlig» er ikke synonymt med «riktig» og «godt». Er det overhodet mulig å identifisere noe som kan kalles naturlig beveger vi oss kjapt inn i begrepsapparatene til relativisme, individualisme og kultur.
Om noe er naturlig eller unaturlig avhenger først av øyet som ser og personen som fortolker (det er individuelt), og slik blir alt åpent for flere ulike fortolkninger, forståelser og sannheter (det blir relativistisk). Dette gjør «naturlighet» totalt ubrukelig som argument for hva andre skal gjøre eller si og som argument for en felles universell godhet og riktighet.
Denne typen naturlighet kan kun brukes som argument og begrunnelse for hva en selv skal gjøre eller si, fordi den er subjektiv; basert på egne øyer og egen fortolkning og forståelse. Den burde med andre ord ikke brukes mot andre.
Når man argumenterer for at andre skal endre sine vaner og liv, eller omfavne nye verdier, så skal argumentasjon være objektiv og saklig. Den skal begrunne og forklare endringen på et nøytralt plan, med fakta som understøtter hvorfor. Når man bestemmer seg for å forsøke å endre andre menneskers liv burde dette være minimumskravet.
Kultur, toalettvaner og død
Det som vi mennesker skaper, som ikke er fysiske elementer fra naturen, er kultur – våre vaner, tradisjoner, tro og verdier.
En gang diskuterte jeg med en venn som var frustrert over menneskehetens toalettvaner. Han sa: «Hvorfor kan vi ikke bli enige om måten vi går på toalettet!». Den ene måten var den vanlige norske måten med toalettpapir, mens den andre var å gjøre seg ren med vann (det finnes flere måter, men disse var de to han eksemplifisert sin frustrasjon med). Jeg sier: «Det er nok kulturelt». I mitt hodet var egentlig diskusjonen lagt død, men han fortsatt å snakke om toalettvanene og hvor lett det hadde vært om vi bare kunne velge én av de to. Det trengtes en mer grundig forklaring: «Med kulturelt mener jeg at det ikke finnes noe riktig måte – en som er mer hygienisk enn den andre. Begge ser ut til å fungere fint og oppnå målet – å bli ren og pen, nedentil og bak. Det handler kun om hva vi er vant med».
Diskusjonen døde og det samme håper jeg skal skje med naturlighet som argumentasjon.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.
