Om vi vil se personen

For en stund tilbake, omtrent fem-seks år siden, hadde jeg en samtale med en kollega. På den tiden jobbet jeg ved en bolig for personer med utviklingshemning, og samtalen handlet om relasjonene mellom de som bodde der og de som jobbet der – beboere og ansatte. Mer konkret diskuterte vi hvor mye personlig informasjon om seg selv ansatte burde dele med beboerne. Av årsaker jeg ikke husker kom vi inn på spørsmålet: Kan/skal/burde vi fortelle om vi er i et forhold? Altså om vi var gift, hadde kjæreste eller var singel. Hun sier noe lignende som: «nei, det har dem ikke noe med». Tydeligst husker jeg min egen usikkerhet og at det for meg ikke var så svart-hvitt. Som vanlig har dette ligget og ruget i hjernebarken.


Jeg ønsker å utfordre ansatte lik min kollega til å reflektere om hvorfor de vegrer seg for å fortelle personlig om seg selv, og videre til å være åpen for de goder det kan medføre om de tar risikoen.


Jeg ønsker å påpeke allerede her at situasjoner hvor rollene byttes om, hvor beboere blir ansattes «terapeut» eller «container», ikke er temaet. Innleggets utgangspunktet er når beboere spør og ønsker å vite noe personlig om ansatte, og ikke ansatte som egoistisk og ukritisk lemper sine byrder eller bekymringer over på beboere. Ei heller er temaet situasjoner hvor informasjon kan få negative konsekvenser for beboeren eller hvor ansatte risikerer trusler eller lignende. Det er viktige temaer, men ikke dette innleggets tema.


Kan du?
Dette er nok uten tvil den enkleste formuleringen å svare på. Kan du fortelle om du er i et forhold? – Ja, hvis du vil (og beboeren ønsker).


Skal du?
Denne formuleringen fremstår kanskje som den enkleste å svare på. Skal du fortelle om du er i et forhold? – Jeg vet ikke. På den ene siden har vi ingen lovregler som verken forbyr eller pålegger ansatte å dele personlig informasjon eller svare ærlig på personlige spørsmål fra beboere. På den andre siden har vi lover som legger viktige verdier til grunn for relasjonen.


Helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven kan sies å være komplementære lover, slik som helsepersonell og bruker er komplementære roller – ingen kan eksistere uten den andre og slik utfyller de hverandre. Helsepersonellovens (§ 1) formål er «å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten». Tillit er et stikkord for relasjonen som skal dannes.


Det samme kan vi se i pasient- og brukerrettighetslovens (§ 1-1, 2. ledd) formål: «Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd». Igjen er tillit et stikkord, og vi kan legge til at relasjonen burde preges av respekt, integritet og menneskeverd.


Som sagt – ingen ansatte kan pålegges noe, men verdiene er gode å ta med seg til neste spørsmålsformuleringen: burde du fortelle om du er i et forhold??


Burde du?
Lik begrepet «kan», fremmer «burde» at dette handler om et valg vi har. Vi kan velge å dele eller vi kan velge ikke å dele. Ulikt «kan» fremmer «burde» at det ligger moralske meninger om hva som er rett og galt. Her er mitt ståsted og svar: – Ja, jeg mener vi burde svare ærlig og rett frem på om vi er i et forhold eller ikke, og gjerne utbrodere om det føles naturlig. Akkurat slik mennesker generelt er med hverandre.


Makten til «å gi av seg selv»
I helse- og omsorgsyrket hører man ofte ansatte snakke om det «å gi av seg selv». Jeg liker meningen, samtidig er det en bismak ved setningen. Å gi noe impliserer frivillighet, og det er nettopp det – ansatte har valget om å gi eller ikke gi. Med andre ord: ansatte sitter med makten. Det er et valg og en makt beboere ikke har - informasjon om dem er på tilgjengelig både skriftlig i journaler og muntlig mellom ansatte, samtidig har de har ingen rettigheter ovenfor ansatte på dette området.


Beboerne «gir» ikke av seg selv, fordi ansatte «tar» bit for bit, for å kunne se hele dem; gi tilpasset og forsvarlig bistand. Hensikten er oftest god, samtidig skaper det ubalanse i relasjonen. Å dele personlig informasjon om seg selv kan bidra å balansere makten og skape en mer likeverdige relasjon.


Informasjon = makt
Informasjon er makt sies det, men hva innebærer dette i praksis? En person som vet mye om en annen kan bruke informasjonen mot den andre, og mobbing er et eksempel på uetisk bruk av informasjon. Annet eksempel er at informasjonen kan brukes for å argumentere imot den andre; «når du gjør det, hvorfor kan ikke jeg?». En person som vet mye om en annen kan også påpeke løgn og bedrag, ettersom han eller hun vet sannheten. Informasjon kan også deles med andre, som igjen kan bruke den mot informasjonens eier. Alle mennesker driver på med informasjonskontroll, og med god grunn – informasjon er lik makt.


Da kan en spørre seg selv: hvorfor gjør vi dette? Jeg tror det handler nettopp om tillit. Ved å dele og gi av oss selv viser vi tillit til andre. Vi viser at vi er til å stole på og vi ber om det samme tilbake. Det viser et ønske om å ha en god og trygg relasjon, basert på likeverd og en jevn maktbalanse. Hva er en relasjon mellom to mennesker uten informasjon om hverandre? Jeg vet ikke om det overhodet er en relasjon, sannsynligvis ikke en sosial relasjon og i alle fall ikke en god relasjon.
Ved å dele informasjon om seg selv risikerer ansatte alt ovenfor, og det er forståelig at noen vegrer seg, slik min tidligere kollega gjorde. Jeg har selv blitt utsatt for stygge personlige kommentarer, som kunne blitt unngått ved å holde tilbake informasjon. Det gikk i noe som: «Du og den stygge kjæresten din som ikke en gang har en skikkelig jobb». Det såret, særlig når det nettopp var så personlig, og det var flaut fordi det ble sagt foran kollegaer. Jeg ble plutselig mer menneske enn ansatt, og opplevelsen av maktesløshet var stor.


En unnskyldning og en god relasjon
Det verste med situasjonen var min kollega, som så sitt snitt til å påpeke hvor rett hun hadde. Samtidig hadde jeg valgt å jobbe for og med mennesker, og var godt klar over risikoen. Det var den samme risikoen jeg tok, og fortsatt tar, på daglig basis med alle mine venner og bekjente.


Men så: Noen timer senere ba beboeren om unnskyldning. Hun hadde sett at det såret meg og angret på det hun hadde sagt.


Det beste var alles overraskelse etter beboerens unnskyldning. De hadde ikke trodd hun var i stand til å forstå alvoret og hvor dypt hun hadde såret meg. En unnskyldning var overhodet ikke forventet.


Unnskyldningen viser at relasjonen vår var verdifull for henne, og kanskje hadde hun ikke hatt noe verdt å beklage seg for tidligere. Vi hadde en relasjon preget av tillit, som hun hadde brutt, men som ble sterkere på grunn av den respekten hun i ettertid viste. Ingen relasjoner er feilfri, og alle relasjoner møter et hull eller en hump på veien – det er naturlig og menneskelig.


Hadde jeg ikke tatt risikoen, ville jeg gått glipp av denne opplevelsen som endte svært godt og som ga meg et nytt perspektiv på samtalen med min kollega.  


Vi, ansatte i omsorgsyrker, snakker mye om etiske retningslinjer, det «å gi av seg selv», og hvor viktig det er å se personen og ikke diagnosen. For ofte tror jeg vi glemmer at vi selv er en bit av puslespillet, at vi er en stor sosial påvirkende faktor i livene til de personene vi bistår. Men en god relasjon preget av tillit, respekt og likeverdighet kan ikke være enveis – den krever to som deler og gir av seg selv.


Om vi vil se personen, må vi først være en person – altså være personlig.



This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Min første snarfilm: Vernepleiefaglig arbeidsmodell og miljøarbeid

Dette er en snarfilm om vernepleiefaglig arbeidsmodell og begrepet «miljøarbeid». En snarfilm er en kort film og denne er ca. 10 minutter, noe som er litt i overkant av hva som anbefales. Anbefalingen er ca. 6-7 minutter, men som regel har jeg utfordringer med å begrense meg.

Hensikten med snarfilmen er å repetere vernepleiefaglig arbeidsmodell, for så å trekke inn miljøarbeid som begrep. Å lese, altså jobbe teoretisk med miljøarbeid kan være kjedelig, men samtidig utfordrende fordi det er et veldig praktisk område. «Alt er miljøarbeid», sier ofte vernepleiere, men om det er alt, så er det også ingenting (en sosialantropologisk tommelfingerregel). Dette betyr at om noe skal være miljøarbeid så må noe annet kunne sies å ikke være miljøarbeid. Dette forsøker snarfilmen å illustrere ved å trekke inn arbeidsmodellen. Viktige stikkord er: profesjonell, faglig, etikk, hele personen, kompetanse og verktøy.

 Den er primært laget for studentene på 2. studieår, og arbeidsmodellen blir da repetering fra 1. året. Jeg ville bruke noe kjent for å plassere og lære noe nytt - det overordnede miljøarbeid-begrepet.

En snarfilm er ofte motiverende, og det er også hensikten med denne. Jeg tenker det kan være lettere å sette i gang med lesing etter en innføring, slik at studenten ikke føler at hun eller han begynner på noe helt nytt (det gjør de nemlig ofte ikke for alt henger sammen, det er bare om å få dette frem). Jeg håper også at repetisjon fra første studieår kan være motiverende. Det er alltid flott å vite at man kan noe om temaet fra før - man må bare se sammenhengen og minne seg selv på det man allerede har lært og kan.

 Til slutt stilles det spennende spørsmål med direkte henvisning til pensum. Å begynne å lese det som interesserer og fasinerer mest har alltid fungert godt for meg, og kanskje blir det «kjedelige» spennende jo mer man kan?

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Første forsøk: stereotypier, «kjerne-» og «gjernepleier», og så litt IKT

Ja, dette er altså mitt første forsøk på et blogginnlegg. Jeg har med andre ord aldri blogget før, og har vel egentlig tenkt at dette ikke var noe for meg. Kanskje fordi jeg forbandt blogging med sminke, mote og hårprodukter – noe som interesser meg lite. En liten innrømmelse av en stereotypi og noen fordommer kom visst fram her.

Men her jeg – med egen blogg og første forsøk. Opprettelsen av bloggen skjer faktisk på grunn av en MOOC (Massive Open Online Courses) jeg tilfeldigvis kom over, og som heter IKT i læring. Online-kurset er gratis, i regi av NTNU (tidligere HiST), og jeg er nå på modul 4 hvor arbeidskravet er å lage et blogginnlegg. Det var frivillig å opprette blogg, men valgte jeg å kaste meg ut i bloggerverden. Gjennom kurset har jeg faktisk beveget meg bort fra mine stereotypier og over til en mer positiv holdning til blogging, og håper nå å lage en vernepleiefaglig sterk blogg som kan inspirere og motivere vernepleierstudenter, og andre interesserte selvfølgelig.

Det må legges til at selv om jeg er ansatt ved Nord universitet, representerer ikke bloggen Nord universitet på noen som helst måte, men mine egne synspunkt som vernepleier og sosialantropolog.

Men tilbake til bloggen, og tittelen Vernepleieren – en kjernepleier, en gjernepleier og en deler-gjerne-pleier. Ettersom bloggen først og fremst skal handle om vernepleiefaglig arbeid, ville jeg ha en tittel som gjenspeilte vernepleierens kompetanse (og så er jeg veldig glad i ordspill J). Vernepleieren skal se og anerkjenne hele personen, og ikke kun fokusere på personens kropp, sår eller sykdom. Derav ordet «kjernepleier». Ordet «gjernepleier» gjenspeiler at man som vernepleier skal føle at man har drømmejobben, fordi man gjerne hjelper andre. Det at man gjerne hjelper andre innebærer for meg en genuin interesse i den andre, at man gir mye av seg selv og strekker seg langt for å gjøre godt faglig og etisk forsvarlig miljøarbeid. Å være en «deler-gjerne-pleier», tenkte jeg først og fremst i forbindelse med bloggen – det at jeg gjerne deler. Men som vernepleier må man også være villig til dele. Kanskje tydeligst blir dette når man skal veilede kollegaer med deling av kunnskap og erfaringer, men i tillegg så er det vel menneskelig å «dele seg selv» sammen med personen man hjelper? Jeg er klar over at jeg, i motsetning til andre, er ganske så åpen på dette området når jeg mener at vernepleierens privatliv ikke alltid burde være så privat i vår relasjon med personer man hjelper. Jeg respekterer absolutt vernepleierens rett og behov for privatliv, samtidig så er det gode argumenter for nettopp å dele av seg selv, hvor noen av disse også er i tråd med vår etiske yrkesetikk. Disse argumentene får bli fokuset for et annet blogginnlegg, og noe sier meg at i et yrke med så mange etiske dilemmaer blir det vanskelig å slippe opp for temaer. Jeg tar gjerne imot tips og utfordringer J

Dette blogginnlegget skal derimot handle om noe helt annet, nemlig IKT. IKT står for informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og i arbeidshverdagen min så handler det konkret om å bruke Fronter (LMS-systemet vårt), lage faglige snarfilmer (maks 15 minutter), utforske digitale gode pedagogiske muligheter for å bruke i undervisning (Prezi, Padlet, Kahoot m.fl.), og litt opplæring av studenter og kollegaer (jeg har det man kaller for en IKT-ressurs ved vernepleieavdelingen, hvor det er satt av timer til IKT). Dette synes jeg selvfølgelig er spennende og utfordrende, og ikke minst er jeg engasjert fordi jeg tror at IKT kan være med å skape bedre undervisning enn tradisjonell tavleundervisning. Time is changing!

Jeg elsker utfordringer, og det er ikke få når det kommer til IKT; lære nye programmer, og mulighetene, lære meg pedagogikk, og lage nye undervisningsopplegg, for å nevne noen få. En av de største utfordringene, slik jeg ser det i dag, er hvordan vi kan kombinere IKT med vernepleierutdanningen. Utfordringen kommer særlig frem på grunn av at dette er en utdanning hvor kommunikasjon med andre, refleksjon med andre og samarbeid med andre er sentrale verdier. Ved Nord universitet vektlegger vi et sosiokulturelt læringssyn, hvor kjernen er at samhandling med andre er viktig for studentenes læring. Faglig sett blir det også en utfordring når studentene skal lære seg yrkesetikken hvor empati for andre og respekt for andre står sterkt.  Hvordan kan vi bruke IKT når det er menneskelige egenskaper som skal utvikles? Som røpet ovenfor er jeg allerede overbevisst om at det er mulig, så spørsmålet blir hvordan.

Man har selvfølgelig praksisperiodene hvor studentene skal lære seg samhandling og respektutøvelse ute i feltet, men dette skal også skje i klasserom, øvingslokaler og grupperom. Disse verdiene gjennomsyrer hele studiet. Kanskje like mye som digitale verktøy generelt gjennomsyrer hverdagen vår? Jeg håper å finne, ikke bare ett men mange svar, på hvordan IKT kan brukes på vernepleierutdanningen. Denne bloggen synes nå å være starten på denne reisen.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.