For en stund tilbake var jeg på en konferanse, hvor det overordnede temaet var brukerrettigheter. Konferansens tema er derimot ikke det viktig nå. Dette innlegget skal handle om hvordan vi velger å presentere de faglige poengene våre, hvordan vi presenterer andre mennesker.
Det var særlig et innlegg som fanget interessen. Foreleseren var fagperson, og representerte fylkesnivået på konferansen. Mer er ikke nødvendig å si, for hensikten er ikke å sverte eller rakke ned personen. Hensikten er å synliggjøre en utfordring vi som forelesere får, når vi bruker bilder og modeller til å presentere andre personer og deres situasjoner. Det fremhever poenget mitt at denne personen fremstår som en real kar, med hjertet på rette plassen og han har en lang liste av faglige publikasjoner – enhver foreleser møter denne type utfordring.
Innleggets tema var samhandling mellom de ulike etatene, som er pålagt ved lov (se helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1, andre ledd), for å sikre brukernes rett på helhetlig og forsvarlig tjenestetilbud (§ 4-1). Dette er ingen enkel sak, det er noe vi har strevet med siden samhandlingsreformens innføring i 2012.
Derimot ble de gode hensikter og poenger motsagt og undergravd, nettopp av det innlegget prøvde å advare mot: mangel på brukermedvirkning. Brukermedvirkning handler om å få personens eget syn frem, å få fakta ned på individnivå og nær den virkeligheten personen selv opplever. Det handler også om menneskeverd. Troen på at mennesker har en egen verdi, og at alle er like mye verdt. Alle skal bli hørt, tatt hensyn til og hjulpet.
Jeg tror dette skjer i mange innlegg og foredrag, hvor gode hensikter blir uheldig presentert. Det viktigste spørsmålet blir da: Hva er konsekvensene?
Et innlegg for brukermedvirkning uten brukeren
Slik startet foredraget:
Med dette bildet innledet foreleseren. Han snakket om opplevelsen av å møte helse- og omsorgsapparatet vårt, og at bildet i noen tilfeller illustrerte møtet. Det kan oppleves voldsomt og ensomt, og man kan lett føle seg svært liten og utsatt ovenfor et overtall av utdannede helsepersonell. Poenget hans var: Dette skal vi unngå!
Midt i foredraget hadde han en modell lik denne:
Jeg har forenklet modellen noe. For å anonymisere, men også for å forenkle og lettere fremheve poenget mitt. Du ser at tre av rutene står det [annen instans]. Han hadde med andre ord flere instanser, mens jeg velger å fokusere på kun tre. Poengene hans var viktigheten av god samhandling mellom de ulike forvaltningsnivåene og brukermedvirkning, representert ved at brukeren og han eller hennes behov var i fokus. Derfor er «bruker» plassert i midten. (For en drøfting om begrepet «bruker» se innlegget Bruker, beboer, pasient eller tjenestemottaker – hva med person?). Det er nettopp dette, dette med forenkling for å fremheve poeng. For modellen er en blanding av nivåer og perspektiver.
- I en rute er han på individnivå: «brukeren» er en enkelt person
- I alle de andre rutene er han på gruppenivå: «sykehus», «bolig» og «dagtilbud» er institusjoner, altså samlinger av flere personer
Med institusjon menes generelt en samling av personer bundet sammen av formelle og / eller uformelle regler. Eksempler er arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og familier (det er uformelle regler og sosiale konvensjoner som binder en familie sammen).
Poenget mitt er: han er på ulike nivåer i en og samme modell. Dette har noen konsekvenser.
Nedenfor er den samme modellen, men da kun på individnivå. P står for «person»: 
Dette er det som skjules når man blander de to nivåene etter eget behov, for å forenkle og fremheve poeng. Her synes jeg selv at jeg har vært mild; det jobber flere personer enn 43 ved de fleste sykehus, og de bofellesskap og dagtilbud som kun har 12 ansatte er heldige, og meget sjeldne (om de i det hele tatt eksisterer). I tillegg har jeg ikke tatt med personene i rutene [andre instanser], selv om vi vet at personene vi hjelper ofte vil ha mange flere instanser de må forholde seg til, og da også flere personer. Det er kun ruten hvor det står bruker i som er urørt, som opprinnelig var på individnivå.
Hva er konsekvensene?
En tydelig konsekvens er at forenklingen er strukket for langt. Modellen fremstiller ikke lenger et forenklet bilde av virkeligheten, men gir heller et forpurret bilde, samtidig som det skjuler et annet. Ironien blir tydelig når man sammenligner bildet av katten og politithundene med modellen han presenterer senere.
Er ikke dette
det samme som dette?
Foreleserens poeng var å unngå at møter oppleves voldsomme, og at brukere føler seg små og mindreverdig. «Dette skulle vi unngå!», var poenget hans. Dessverre blir modellen hans sammenlignbar med dette bildet – det han ville unngå. Tanken til foreleseren ved å sette brukeren i fokus var god nok, vi hører klangen av rettigheter som selvbestemmelse og brukermedvirkning i bakgrunnen. Problemet blir derimot tydelig når man setter en enkeltperson opp mot institusjoner – er det slik vi ønsker å sette «brukeren» i fokus? Det er kanskje ikke så rart at personer som mottar hjelp føler seg omringet til tider.
Utopisk samhandling
En annen konsekvens er at innleggets tema, samhandling, blir totalt urealistisk. Det er ikke forankret i denne verden. Modellen blir en fremstilling av en utopisk verden hvor alt går på skinner, akkurat slik man har planlagt.
Samhandling er noe mennesker og dyr gjør, og da kun med hverandre. Jeg som menneske kan samhandle med andre mennesker, verbalt og non-verbalt. Jeg kan også samhandle med dyr, verbalt eller non-verbalt. Jeg bruker stemmen, og andre reagerer på tonefall og ord de kjenner. Kroppsspråket forteller om jeg er glad eller sint, og andre «leser» og forstår dette. Dette er samhandling kort fortalt – forståelse mellom levende vesener (i mer eller mindre grad).
Men å samhandle med institusjoner er altså komplett umulig. Vi samarbeider ikke med institusjoner, men med mennesker.
Fysisk sett er institusjoner byggematerialer, altså objekter. Psykisk og sosialt sett er institusjoner regler og sosiale konvensjoner, altså abstrakte ord som ingen kan se eller ta på.
Å da si «brukerne må enkelt kunne samhandle med sykehuset, på en effektiv og trygg måte», blir en tom setning. Den har ingen mening. For personene som skal få hjelp, samhandler ikke med sykehuset, men med sykeshusets mange ansatte. Om setningen har noe innold så må det være dette: Ledere, enten de er politikere eller fagpersoner, unngår å konkretisere planer og modeller. Om dette er bevisst eller ubevisst skal ikke jeg påstå noe om, men konsekvensen er en forenkling som igjen skjuler mer enn den fremhever.
En utfordring
Om forelesere ble tvunget til å velge et nivå, så hadde vi blitt kraftig utfordret. Men til gjengjeld mer ærlig og realistisk, tror jeg. Kanskje faglig sterkere og mer respektert. Fordi vi måtte ha konkretisert – hvem av sykehusets mange ansatte skal samhandle med brukeren, og vi måtte ha presisert – hvem har det faglige ansvaret?
Jeg tror det kunne ført oss et steg nærmere en bedre og sterkere samhandling, som igjen ville styrket rettigheten på helhetlige og forsvarlige tjenester. Det er kanskje ikke så rart at samhandling er utfordrende når man modellerer frem et upresis og diffus samarbeid, hvor individene mangler og insitutsjoner skal stå som ansvarlige.
I alle fall hadde brukermedvirkning hatt en sjans til å bli en realitet, så lenge vi ikke skjuler faktiske forhold.
Bolig eller hjem?
Hadde vi vært mer bevisst på nivå, ville vi kanskje oppdaget at «bolig» er vårt politiske begrep. Det beskriver en type bistand, en spesiell type husform og vår arbeidsplass. For personene vi hjelper er dette et «hjem». Sett gjennom nivåene ser det slik ut:
- på individnivå, for enkelt personer er det et «hjem»
- på gruppenivå, for institusjoner, beskrives det som en «bolig»
Modeller gjengir aldri verden presis slik den er. Lik et kart aldri kan representere naturen og terrenget akkurat slik det er. Samtidig er de viktige verktøy for å kunne forklare faglige tanker og meninger, og formidle poeng, ofte gode faglige poeng. Samtidig må vi være forsiktige, og skille mellom nivåer, ta bevisste valg og vær ærlig om forenklinger og hva de skjuler.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.
