Hvorfor er det så vanskelig å si "noen burde ikke jobbe med mennesker"?

I de siste to årene har jeg vært heldig nok til å få treffe flere engasjerte ansatte i og ledere av helse- og omsorgstjenester. Det har vært gjennom jobben som lektor på Nord universitet, men også på ulike konferanser hvor jeg vært foredragsholder eller deltager. Det som ofte kommer opp, uansett hvor eller hvem, er temaet om at noen mennesker passer ikke til å jobbe med mennesker.

Ansatte forteller om kollegaer som roper til brukere, motarbeider selvbestemmelse og om ledere med helt andre verdier enn ydmykhet, respekt og menneskeverd. Fra ledere har jeg hørt om saker hvor uegnede ansatte kun ender opp med å bli flyttet til en annen avdeling eller annet sted – de går med andre ord fra en brukergruppe til en annen, men ikke ut av yrket. Dette gjelder like godt vernepleiere, sykepleiere og hjelpepleiere som det gjelder assistenter.

Lederne mener ansattes rettigheter og jobbsikkerhet står for sterkt, og jeg spør videre: er ansattes rettigheter sterkere enn brukernes rettigheter? Det ligger som et ømt punkt hver gang temaet tas opp.

Det er jo sant

Og det er jo sant – noen passer ikke til dette yrket – men hvorfor er det så vanskelig å si? Det er et tema som kommer opp på sene kvelder og sjelden på første dag. Det er ikke noe man sier før en viss tillitt er oppnådd og man vet at den andre står på et lignende etisk verdigrunnlag som en selv.

Det fremstår nesten som at temaet er tabubelagt; det er feil å si og diskutere. Samtidig er det viktig å diskutere og ikke minst må vi finne en form for løsning. Sistnevnte kan jeg ikke love, men førstnevnte er jeg mer enn villig til å slå et slag for nå.

All kritikk er for de fleste av oss vanskelig å gi, det er for så vidt et godt tegn – å kritisere andre burde ikke være lett. Her er tre årsaker som jeg tror gjør kritikk særlig vanskelig i helse- og omsorgsyrkene; å ta opp med den det gjelder, å diskutere og å varsle om.

Årsak 1: «Jeg bruker meg selv»

I en tid hvor relasjonsbygging, tillitsskapning og «hjelp til selvhjelp» står sterkt i omsorgsarbeid, blir det nødvendig at ansatte «bruker seg selv». Ansatte blir et verktøy for å gi hjelp, fordi de bruker seg selv på en helt annen måte enn for eksempel rørleggere og forskere gjør. Det sies jo gjerne at man må «gi av seg selv».

Omsorgsarbeid er svært personlig, fordi en bygger gode relasjoner for oppnå tillitt. I mange tilfeller er dette nødvendig for å komme i posisjon til å gi god hjelp. Dette bekreftes av fokuset på og etterlysninger etter ansatte med relasjonskompetanse. Det er for så vidt en diffus kompetanse som det er all grunn til å møte med et kritisk blikk (men det er ikke temaet her).

Når omsorgsarbeidet blir personlig, blir da all kritikk av omsorgsarbeidet også personlig? Det kan se slik ut, for det virker (nesten) umulig å kritisere noen «upersonlig» når man samtidig vet at de bruker seg selv i arbeidet. Selv konstruktiv kritikk kan bli vanskelig fordi man enten direkte eller indirekte kritiserer personen; han eller hennes væremåte, personlighet, holdninger eller verdier (deler av relasjonskompetanse).

I en tid hvor vår individualitet også er sterkt verdsatt, forverres utfordringen med å gi personlig men konstruktiv kritikk. Alle skal jo få lov å være som de er, bli akseptert og aldri dømt. Samtidig er kritikk på omsorgsarbeid nødvendig, kanskje særlig viktig blir det siden man kommer tett innpå andre mennesker.

Kanskje må ansatte bli mindre hårsår når det gjelder kritiske tilbakemeldinger på eget omsorgsarbeid. For det handler tross alt ikke om oss, men om brukerne.

Årsak 2: «Alle kan hjelpe andre mennesker»

Jeg har en stygg opplevelse av at det hersker en forforståelse i samfunnet vårt om at «alle mennesker kan hjelpe andre mennesker». Av flere (mer eller mindre absurde) grunner fremstår helse- og omsorgsarbeid som en av de enkleste jobbene man kan ha, som enhver med sunn fornuft kan utføre. Kanskje hjelper man sine nærmeste daglig, så da kan man vel hjelpe andre også, heller kanskje man ser på seg selv som «verdens snilleste» eller er en skikkelig «menneskekjenner».

Dette kan godt være sant, at man både er hjelpsom, snill og menneskekjenner, men det er en stor forskjell mellom «hjelp» og «god hjelp». Jeg er helt enig i at alle kan hjelpe andre, men alle kan ikke gi god hjelp.

Hadde forforståelsen vært sann så ville vel alle våre helse- og sosialfaglige utdanninger vært unødvendig, og hadde de vært unødvendig så hadde de ikke blitt startet opp, i alle fall ikke overlevd frem til i dag.

Utdanning, altså kunnskap, personlig vekst og tilegnelse av ferdigheter (alt fra prosedyrer til kommunikasjonsferdigheter), er kompetanse for å kunne gi god hjelp; hjelp som er forsvarlig og faglig forankret i teori (den er med andre ikke funnet på av en selv!).

Årsak 3: «Hva skal jeg egentlig si?»

Om årsak 1 og 2 stemmer, at omsorgsarbeid er så personlig at all kritikk blir personlig og at mange mener at «alle kan hjelpe», blir spørsmålet om hva man faktisk skal si sentralt, spesielt om man ønsker å ta opp en annens persons uegnethet.

Hvordan man ordlegger seg og formulerer observasjoner eller forbedringsforslag blir vanskelig, særlig fordi det gjerne gjelder konkrete handlinger, holdninger og verdier. Kritikken vil bestå av fortolkninger og påstander som er vanskelig å bevise, og lett å motbevise.  

En person som ønsker å ta opp en annens handling eller holdning risikerer kjapt å bli kalt en løgner fordi den som kritiseres enkelt kan lyve eller argumentere imot (fordi hun eller han tror på egen egnethet). Uegnede holdninger og verdier legger ikke igjen fysiske spor, og dårlige situasjoner eller handlinger kan ikke spoles tilbake og vises om igjen. Det blir ord mot ord; en lett manipulerbar situasjon.

I situasjoner hvor uegnethet tar fysisk form, i form av konsekvenser, er det ofte for sent å være kritisk eller varsle.

Andre elementer som kan vanskeliggjøre varslingen er om personen som kritiseres er 1) godt likt i arbeidsmiljøet, 2) fremstår kunnskapsrik og kompetent, 3) har talens evne eller 4) har et godt forhold til leder.

Å varsle om uegnethet og kritisere en kollega er ikke et lett oppdrag å ta på seg, så når dette skjer burde det tas alvorlig.

Når man ikke burde jobbe innenfor helse- og sosialyrkene

Det finnes sikkert flere hundre årsaker til at en person ikke burde jobbe med andre mennesker, men her er fire årsaker som jeg har reflektert over frem til nå.

Årsak 1: «Dette er ikke noe for meg»

Dette er en relativ enkel én: Vi er alle forskjellige. Dette innebærer at vi er gode på forskjellige arbeidsoppgaver og helt elendig på andre.

Jeg burde for eksempel ikke jobbe som taxisjåfør eller i barnehage. Som taxisjåfør ville jeg nektet å kjøre på uværsdager og natt, og pratsomme kunder på morgenen ville blitt satt av lenge før turens endepunkt. I barnehagen ville det blitt for mye støy og leven, og barna ville sannsynligvis blitt sendt hjem klokken 11.00. I en krise ville jeg selvfølgelig prøvd mitt beste (og kanskje hadde det fungert), men det burde unngås.

I «vi er alle forskjellig» ligger det også en grunnleggende enighet om at alle kan ikke alt. Vi kan ikke alle være egnet for alt, og dette er styrken ved å tilhøre et samfunn – å leve sammen med andre som kan det vi ikke er så god på.

Så lenge man kan, så burde man ikke jobbe med noe man ikke er egnet for. Kanskje er «så lenge man kan» et viktig stikkord. Helse- og sosialyrkene må ikke bli noen «salderingspost» eller restplass av noe slag for dem som ikke har jobb. Det må finnes andre muligheter for de som ikke passer til å jobbe med mennesker.

Årsak 2: «Jeg har alltid vært respektfull»

Mens andre kjapt finner ut at helse- og sosialyrkene ikke passer og slutter (fordi vi mennesker naturlig nok mistrives med å gjøre noe vi ikke kan), har man dem som blir værende (kanskje til enhver pris). Dette er en vanskelig én, for dette er jo gjerne personer som tror at helse- og omsorgsyrkene er noe for dem, men som tar feil.

Det kan handle om personer som er (som beskrevet ovenfor) «verdens snilleste», «menneskekjenner» eller som har holdningen om at å hjelpe andre er enkelt. Når man begynner på for eksempel vernepleierlinja og skal lære om respekt, er det fort å gå i fellen med å tenke: «jeg har alltid vært respektfull, så dette trenger ikke jeg å lære». Man opplever kanskje at en anklages for tidligere å ha vært uhøflig eller respektløs. Dette er ikke hensikten. Hensikten er å se at forskjellen mellom hverdagens respekt og profesjonell respekt inngår i forskjellen mellom hjelp og god hjelp.

Årsak 3: «Jeg vil hjelpe andre i samme situasjon»

Dette er også en vanskelig én, men ikke av samme grunn som forrige årsak. Dette er personer som gjerne ønsker å hjelpe andre og har det etiske verdigrunnlaget som trengs, men som selv har utfordringer.

Det er et sårt punkt for mange, fordi ønsket om å hjelpe er sterkt. Likevel mener jeg hardnakket at så lenge man har utfordringer selv så burde man ikke jobbe med mennesker som har lignende utfordringer.

La oss ta sosial angst som et eksempel. Enten man har fått diagnosen av legen eller gitt den til seg selv, så kan man ikke hjelpe andre med sosial angst. Hvordan skal man hjelpe noen å bli komfortabel i folkemengder når en selv utfordres av å være på samme sted? Det er en stor selvmotsigelse, som vil ramme den som forventer, tror og håper på god hjelp. Det handler igjen om det profesjonelle (om det å være en ansatt med eller uten utdanningen) og her spesielt om profesjonell distanse.

Man risikerer å sympatisere så mye med brukeren, at man støtter opp under utfordringen og han eller hun vil rammes hardere. En annen fare er at rollene byttes om, at brukeren støtter, er empatisk og tar hensyn til den ansatte. I en jobb hvor man bruker seg selv er denne grensen tynn og vanskelig å se. Derfor er den også så viktig å være tydelig på.

Dette betyr ikke at man aldri skal jobbe med mennesker, men at man 1) må jobbe med mennesker med andre utfordringer enn en selv eller 2) må jobbe seg gjennom egne utfordringer og få disse på en slik avstand at de ikke forstyrrer omsorgsarbeidet. Man må kunne si «jeg hadde en gang sosial angst, men ikke nå lenger», enten man er selvdiagnostisert eller ikke.

Førstehåndskunnskap og brukererfaring er kjempeviktig, men erfaringen med å overkomme utfordringene er mer verdifull enn forståelsen for hvor hardt det er akkurat her og nå.

Årsak 4: «Herskerglede»

Det er nok unødvendig å påpeke denne gruppen mennesker, samtidig som det føles feil å utelukke den. Dette er mennesker som tiltrekkes helse- og omsorgsyrkene fordi det er en enkel vei til makt over sårbare mennesker. «Herskerglede» er et godt ord for å unngå bruk av «psykopat» og «narsissistisk», men de ruger i bakgrunnen her de også.

Å ha makt eller å bestemme over andre burde ikke fremme glede av noe slag. Ubehag og ydmykhet derimot er bedre responser.

Årsak 5: Stolthet?

Til slutt har vi de personene som godt vet at helse- og omsorgsyrkene ikke passer, men som likevel blir værende – sur, bitter og som sprer galle og mistrivsel til alle andre rundt seg. Hvorfor de blir, er det sjelden noen som vet eller forstår. Kanskje er det stolthet eller mangel på jobbmuligheter. 

Uansett hva personen selv tenker og mener, om det etiske verdigrunnlaget ikke er på plass og viljen til å endre seg er fraværende, så burde man ikke jobbe med mennesker. Igjen handler det om at vi er der for brukerne, og ikke for vår egen skyld.

Løsninger

Det er ingen tvil om at personer som ikke burde jobbe med mennesker er en reell utfordring i dagens helse- og omsorgstjenester. Spørsmålet blir hva vi gjør med dette, for vår fremgangsmåte frem til nå fungerer ikke.

Kanskje er første forsøk for kollegaer eller leder å sende ut en såkalt «felles-mail» for å minne om miljøregler eller kanskje til og med det etiske verdigrunnlaget. Kritikken rettes da mot hele personalgrupper, med det mål om å forhindre at den det egentlig gjelder føler seg støtt eller uthengt. En mulig (og ofte?) konsekvens er at ingen tar kritikken til seg, fordi «det gjelder jo ikke dem». Med andre ord så blir kritikken for generell og ikke gjenkjennelig.

Andre forsøk, etter formell varsling eller kritikk fra kollegaer, er at leder tar en samtale med vedkommende. Mine opplevelser tilsier at dette er en samtale hvor leder har få kort på hånden. Arbeidstagers rettigheter blir raskt bragt på banen, og leder opplever avmakt og hjelpeløshet. Fokuset blir på å ivareta retten på arbeid, og leders mulighet blir flytting til annet sted eller avdeling.

Kanskje må vi bli strengere mot ansatte innenfor helse- og omsorgsyrkene? En mulighet er formell prikkbelastning eller andre anmerkninger, hvor personen får mulighet til å endre seg men etter et visst antall forsøk tvinges til å forlate yrket. Tvunget veiledning burde inngå her, for å gi personen en reell mulighet til å oppnå endring.

En annen mulighet er kollega- og selvvurderinger, hvor konkrete standarder, etiske verdier og normer tas opp. De fleste vil skjerpe seg om de vet at kollegaer vurderer dem. Standardene kan være basert på stillingsbeskrivelsen eller på kollektive verdier og holdninger bestemt av personalgruppen. Selv en egenvurdering vil kunne få personer til å reflektere omkring sin egnethet, og vurderingen vil kunne være utgangspunkt for medarbeidersamtalen. Da vil lederen kunne få frem personens egnethet, og videre ville fokuset være mer på brukernes rettigheter og sikkerhet og mindre på ansattes trivsel og fornøydhet (ikke at dette er uviktig – det må bare ikke være det totale fokus).

Jeg har ingen løsning, men håper på å ha slått et slag mot tabuet og stillheten omkring det faktum at vi har mennesker i helse- og omsorgstjenestene som ikke burde jobbe med mennesker.

 
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Det ironiske treningsstudioet

Klokken 11.00, 17. mai i år, var jeg på treningsstudioet her i Namsos. Og for første gang (i min livshistorie i alle fall) kan jeg med hånden på hjertet si: «Det var en fryd å trene». Ja, jeg hadde det direkte hyggelig! På treningsstudioet!

Treningsstudioer er et av de merkeligste stedene jeg vet om. På den ene siden er det jo et fantastisk praktisk steder; alle mulige treningsapparater er samlet her, de har gruppetimer, musikk og fagpersoner er tilgjengelig. På den andre siden er det forferdelig steder, med den lengste dørstokkmila. Hvorfor er det slik?

Et annet relevant spørsmål for helse- og omsorgsutøvere er: hvorfor er det så vanskelig å få brukere på trening og treningsstudio?

Å være seg selv

Den 17. mai var ikke treningsstudioet et forferdelig sted, tvert imot var det fantastisk, og det på tross av at fagpersonene var utilgjengelig. De hadde tatt fri og feiret nasjonaldagen, lik resten av Namsos. Jeg var alene. Å være alene, er å få være seg selv, akkurat slik en er, med alle ens «feil og mangler».

La oss være ærlig – det er ikke ofte vi er oss selv fullt ut. Når vi går ut ytterprøven forsøker vi alle å være en litt bedre versjon av oss selv. Vi steller oss på håret og vasker oss i ansiktet, før vi velger ut klær etter dagens aktiviteter. De sosiale normene forsterkes også utenfor hjemmet, og vi unngår å rape, fise og holder oss for munnen når vi nyser. Det er ikke så rart – vi ønsker å bli akseptert og likt, og vi trenger å bli elsket. Vår selvfølelse formes av hvordan vi tenker andre ser oss.

Boom! – den bedre versjonen var borte

Det er veldig, veldig vanskelig å bevare den bedre versjonen av oss selv på treningsstudioet.

Den nåværende kleskoden, bestående av topper og tights i latekslignende stoff, gjør det vanskeligere enn vanlig å skjule det lille ekstra på lår og mage. Mine tidligere så stramme «dongerilår» forsvinner i løse luften. Treningstightsen presser seg inn i siden, og forteller alle at her er mer enn to «kjærlighetshåndtak». Det minner mer om en 2 toms 8 tverrbjelke på en låvedør.

Slik sniker jeg meg ut av garderoben, og inn i oppvarmingsrommet. Tredemøllene står på rekke og rad, og de springende folkene er mistenkelig lik hæren med orker fra Ringenes Herre; de er likt uniformert, tramper i den samme solide takten, med sinna ansikter og åpne angripende munner. Tredemøllens automatikk er en passende bakgrunnsmusikk til det hele.  Dette skal jeg så bli en del av.

Jeg puster ikke lenger – jeg peser. Sminken renner av, og erstattes av en tomatrød farge man ikke finner i pudderform på Vita. Hårgele og -spray mister sin effekt og reverserer morgenstellet. Jeg kikker over på sidemannen – hva, går farten virkelig opp til 12?! Det betyr at min joggefart på 7, egentlig er hurtig gange. Den bedre versjonen – som synes å huske at den var i relativt god form – får seg enda et slag.

Verre blir det. De sosiale normene som gjelder på restauranten, gjelder dessverre også på treningsstudioet – det er ikke sosialt akseptert å rape, gulpe eller fise her heller. Var det en eneste en offentlig plass man skulle tro dette var forståelig, så måtte det vel være på treningsstudioet? Men den gang ei. Også her, pesende på tredemøllen eller sprikende på benpressen, forventes det at alle typer kroppsvæsker og -lufter kontrolleres. Jeg har evig nok med å fokusere på føttene, at de gjør det de får beskjed om.

En annen ting som skiller meg fra folket fra treningsstudioet er språket deres. De snakker med fremmedsord som «cardio», «kettlebell», «fit» og «curl». Jeg kjenner selvfølgelig igjen noen ord, men selv de blir fremmede etter hvert. Som vernepleier er jeg for eksempel godt kjent med ordet «puls» – jeg vet hvor jeg finner den, hva den burde være og ikke være. Det er en helt annen sak med «makspuls» – jeg har ingen anelse om hva min er eller hvor jeg finner den. De snakker også om «kjerneområdene» mine, som jeg enda har til gode å forstå hva er.

Kort oppsummert, så er jeg den verste versjonen av meg selv på treningsstudioet. Den versjonen som ikke lever opp til samfunnets krav om riktig kroppsfasong, kondis, selvdisiplin og kunnskap om trening og kosthold. Det er vanskelig å se for seg at andre skal like eller elske denne versjonen av en selv.

Når jeg opplever treningsstudioet slik, hvordan er dette stedet da for personer med funksjonsnedsettelser?

De sosiale normene

La oss fortsette med ærligheten – vi alle kjenner på de sosiale normene. Det er når vi ikke lever opp til normene, at de blir til krav. Når samfunnet promoterer trening som godt for både fysikk og psyke, og at den lykkelige person er en som trener, blir det en sosial norm. Og videre til krav for de som ikke trener.

Man kan lese motiverende mottoer som «Feil 7 ganger, reis deg opp 8 ganger», «Hvis du ikke har troen på deg selv, vil du alltid finne en måte å ikke vinne på» og «Uka består av syv dager – og ‘en dag’, er ikke en av dem». Mottoer som bekrefter at de sosiale normene.

Eller man kan høre utsagn som «alle har rett til å være seg selv» eller «ikke bry deg om de andre» men hvorfor er dette nødvendig å påpeke?

Å be en utrent person om å gå på treningsstudioet, er å påpeke at personen ikke lever opp til samfunnets krav. Og når denne personen har kommet seg på treningsstudioet, må personen likevel trosse de sosiale normene. Han eller hun må være den verste versjonen av seg selv.

Man kunne bedt en normalt høflig person om å rape og legge føttene på middagsbordet. Heller sagt: «du kan jo i det minste prøve å gå i joggebuksa i bryllupet». Alt er jo fysisk mulig – å legge føttene på middagsbordet og gå i bryllup i joggebukse – samtidig er det noen sperrer her. Det er de sosiale normene som spiller inn, de vi lærte i barndommen og forventes å følge i voksen alder.

Alene og uten sosiale normer

Den 17. mai var jeg alene på treningsstudioet. Det var ingen andre mennesker som så meg, ingen som sprang fortere enn meg og ingen som løftet mer enn meg.

Det var med andre ord ingen som utøvde de sosiale normene på meg. Jeg kunne fritt være den verste versjonen av meg selv.

Ironi og stigma

Den bedre versjonen av oss selv overlever ikke treningsstudioet. Vi møter oss selv, den dårligere versjonen i døren, og dette gjør treningsstudioet til verdens verste sted. Ironien er vel at det er her vi skal bli en bedre versjon.

Og så lurer vi, helse- og somsorgsutøvere, på hvorfor brukere vegrer seg for å dra på treningsstudioet. De som ofte har flere «feil og mangler» ifølge samfunnets sosiale normer, og som må trosse disse i mye større grad. Det er ikke så et så stort mysterium, om vi bare klarer å se treningsstudioet fra deres ståsted.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

"Vernepleierutdanningen er for akademisk"

Altfor ofte møter jeg studenter, men også ferdigutdannede vernepleiere, som sier at vernepleierutdanningen er for mye akademisk. Det er studenter som irriterer seg over kildehenvisninger og påpeker at de «skal jo ikke bli forskere». Det er vernepleiere som mener utdanningen er praksisfjern med for mye skriftlig arbeid. Det går faktisk så langt at noen skiller «det akademiske» fra det vernepleierfaglige – som om det var to ulike ting. Det er det altså ikke!

Det «akademiske» ses ofte på som noe «kjedelig» og «tørt», fordi det forbindes med lesing og skriving. Det handler om å skrive på en akademisk måte og å lese utfordrende vitenskapelige artikler. Vitenskapelige teorier står sentralt, og sammen med dem er også vitenskapsteori og metoder viktig. Noen har kanskje allerede sovnet her?

Da kan vi kanskje våkne til med dette spørsmålet: Fortjener ikke brukerne gode profesjonsutøvere?

Gode profesjonsutøvere som kan:

• Å skrive objektivt om brukerne

Det er fryktelig subjektivt å skrive i journaler at «Bruker er i god form» eller «Bruker er i godt humør». Vi kan aldri sikkert vite noe som helst om en annen persons sinnsstemning, og det blir etisk feil å hevde dette. Vår jobb er å beskrive; «Bruker sier han er i god form» eller «Bruker smiler og ler». Videre skal vi kunne skrive formelle søknader på vegne av brukerne, hvor vi fremmer deres rettigheter og sikrer rettssikkerhet.

For å klare dette må vi oppdage når vår feilaktige forforståelse preger teksten, og hvordan vi faktisk skriver om andre mennesker på en etisk og forsvarlig måte.

• Å bruke vitenskapelige teorier

Som vernepleier skal man ikke ha herredømme over miljøarbeidet. Ei heller skal en personalgruppe alene diktere hva miljøarbeidet skal bestå av. En vernepleieres antagelser og refleksjoner skal støttes opp av vitenskapelige teorier, som igjen er støttet opp av forskning på praksisfeltet, gjort av flere ulike forskere. Vi kan ikke sitte ene og alene å bestemmer over andre mennesker.

En teori er langt ifra en perfekt representasjon av virkeligheten – det er en forenkling av virkeligheten. Det er ikke meningen at teorier skal representerer virkeligheten eller praksis, fordi det er vi som profesjonsutøvere som skal kunne tilpasse teoriene vår individuelle bruker og han eller hennes situasjon og behov.

For å gjøre dette må vi vite hva en vitenskapelig teori er og hvordan de anvendes riktig.

• Å lese vitenskapelig artikler

Det er jo ikke slik at det vi lærer på vernepleierutdanningen er gyldig for evig og alltid. Ei heller kan vi påstå å huske alt til evig tid. Det er derfor vår plikt å repetere og være oppdatert på den nyeste forskningen.

For å forstå vitenskapelige artikler må vi ha kunnskap om vitenskapsteori. Man skal ikke ta all forskning for god fisk, men være kritisk og reflektert om utvalg av teorier, metode, argumenter og forskningens funn.

For å klare dette må vi kunne søke opp, lese og ikke minst forstå vitenskapelig artikler.

«Det akademiske» + praksis = vernepleierfaget

Jeg håper disse tre punktene viser at det såkalte «akademiske» ved vernepleierutdanningen i stor grad er en del av vernepleierfaget. Og det med god grunn – nemlig å utdanne gode profesjonsutøvere.

Skriftlig arbeid med kildehenvisninger er ikke praksisfjernt, ei heller er det forbeholdt forskere. Det er kunnskap og kompetanse som vernepleiere har, for å gjøre sin egen praksis god – etisk og faglig forsvarlig.

Det er helt greit å synes at «det akademiske» er tørt og kjedelig. Jeg forventer ikke at andre skal synes dette er spennende og morsomt. Det som derimot forventes er at man som fremtidig og nåværende vernepleier forstår at det er viktig for brukerne, og videre at man gjør det som skal til for å bli en god profesjonsutøver. 

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Fordeler ved å være nordlending

Det er personer som tenker at det å være nordlending er noe negativt, en ulempe her i livet, og noen kan være nordlendinger selv. Det er synd. Kanskje kommer det av stereotypier som henger igjen fra gammelt av. På den tiden det sto i sør-norske aviser «nordlendinger ikke ønsket som leieboere», da vi ble sett på som naive, enkle og umoderne.

Her vil jeg fortelle tre selvopplevde historier som røper at noen stereotypier enda lever i beste velgående, men jeg vil også vise at de ikke er utelukkende negativ – å være nordlending har sine fordeler også.

Men fordeler er kun fordeler om man er hyggelig, høflig og positiv. Å være nordlending er ikke alene nok. Slemme personer, som er frekke og har negative holdninger, vil nok oppleve færre fordeler ved det meste her i livet, uansett hvilken landsdel de kommer fra.   

- Peis på

På denne tiden var ikke jeg den største «bykjøreren» i Trondheim, men kom meg dit jeg skulle ved hjelp av nøye planlagte ruter: sving til venstre, til høyre, rett frem, bytte fil, lyskryss, rundkjøring, osv. Jeg hadde hentet en venninne og vi var på tur hjem til meg. Jeg svingte venstre, rett frem, gjennom rundkjøringen og rett frem. Så begynte jeg å ane uråd. Omgivelsene hadde forandret seg og det går opp for meg – det er veiarbeid. Forandringen var intet mindre enn en enveiskjøring, og det var ikke min retning.

Men vi var ikke de eneste, lenger opp så vi en parkert personbil med tilhenger. Vi stoppet og lurte på hva vi skulle gjøre, og ikke minst hva bilen fremfor oss skulle gjøre. Vi ventet, foreløpig var det ingen hast. Damen i passasjersete var vendt mot mannen i førersetet – de diskuterte. Damens armer veivet rundt i luften, mens mannen tviholdt på rattet. Det så ut til at damen vant diskusjonen, for etter noen sekunder kom mannen i 40-årene ut av bilen og gående mot oss.

Han ser at det sitter to «ungjenter» i bilen, kikker ned og sukker litt, men kommer til slutt frem til bilen vår. «Hei, dette er vel enveiskjørt» konstaterer han. «Ja», sier jeg, «vi har ikkje nokka ainna valg enn å fortsætt, og håp på d bæste. Peis på, vi e rett bak dåkker». Mannen sier ingenting, men smiler. Han snur og går med rak rygg tilbake til sin egen bil, setter seg inn og kjører videre. Vi møtte ingen biler og alt gikk helt fint.

Stereotypiene

Vi har vel alle hørt stereotypien om at nordlendinger er, i alle fall relativt, avslappede mennesker. Vi tar ikke så tungt på ting, er mindre alvorlig, og det sies til og med at vi derfor er nyttige å ha i kriser og ulykker. Å være naiv inkluderer jo blant annet å ikke forstå alvoret.

Dette betyr ikke at jeg var totalt avslappet. Jeg hadde brutt loven ved å kjøre i feil retning og hadde politiet kommet ville nok pipa fått en annen låt. Likevel, situasjonen var langt fra så alvorlig at det var grunn til panikk – ingen hadde blitt skadet og politiet var ikke å se. Vi hadde gjort en feil, menneskelig som vi er. Valgmulighetene våre var begrenset. Det var ikke plass til å snu, i alle fall ikke for han med tilhenger og for meg hadde det tatt en liten evighet å snu med min svingradius. Det beste alternativet var å kjøre videre.

Samtidig sa tidligere erfaringer at dette gikk bra. Det var nemlig ikke min først gang – det var fjerde gangen jeg kjørte i feil retning. Første gang var i Nordland. Jeg hadde nettopp tatt sertifikatet og var sjåfør en lørdagskveld. Med politiet bak (årsaken til det hele tror jeg!), kjørte vi sammen ned en enveiskjørt gate i Svolvær, i feil retning. De fulgte etter litt til, før de ble lei og fant på noe annet å gjøre. Antar jeg i alle fall. Andre gangen var i et parkeringshus, mens tredje gangen var fortauskanten til NRK (historier til en annen gang).

Hadde politiet kommet hadde det ikke vært annet valg enn å lagt seg flate, unnskyldt og forklart seg så godt vi kunne. Mannens opplevelse av det hele syntes å være noe annerledes. Han, og det jeg antar var kona, tenkte det var best å stoppe opp. Hvor lenge de hadde stått der vet jeg ikke, men det var nok en stund. Så kom vi og ble deres «partners in crime».

Mannens selvtillit i det han går tilbake til bilen, setter seg inn og «peiser på» bekrefter dette. De trengte bare noen å støtte seg på, noen som var avslappet og tok avgjørelsen. I ettertid lurer jeg på hvor lenge de ville stått der, før noen kom og sa «peis på».

«Hestkuk»

Når jeg først kom til Trondheim for å starte ved vernepleierutdanningen måtte jeg bo to uker ved Berg studentby til leiligheten var innflyttingsklar. Her bodde jeg sammen med en jente fra Oslo, og etter et par dager sier hun: «Du Stine, du er vel fra Nord-Norge?». «Ja», bekrefter jeg og lurer på hvorfor dette plutselig var blitt aktuelt å avklare. «Men jeg har aldri hørt at du har sagt hestkuk?». Det siste ordet kom nesten pustfritt ut av munnen hennes og jeg måtte anstrenge meg for å høre hva hun faktisk sa. Jeg måtte ærlig innrømme at det hadde jeg ikke tenkt så mye på. «Men du har tenkt på det?» spør jeg. Hun hadde forventet at jeg som nordlending med jevne mellomrom sa «hestkuk». Jeg forsøkte så godt jeg kunne å forklare at «hestkuk» ikke var mitt foretrukket banningsord. Videre at bannskap handler om god flyt, og derfor kunne man ikke bare gå rundt og si «hestkuk» - det må jo passe inn, i kontekst og ordflyt. Hun så rett og slett litt skuffet ut.

Jeg liker å tro at jeg lenger inn i fadderukene gjorde det godt igjen. Når jeg kom hjem fra polet og fra festlige arrangementer i 5-6 tiden på morgenen, levde jeg i alle fall opp til andre forventninger. Dette kunne hun konstatere en morgen når jeg sto opp klokken 9 etter å ha kommet noe sent hjem: «Stine, du er nordlending du». Denne gangen var det en selvsikker ytring, og ikke noe tvilende spørsmål – nå var hun sikker.

Vi fant tonen og på den siste dagen kunne jeg ikke dy meg. Vi sa ha det og ønsker hverandre lykke til.  Jeg legger spontant til «hestkuk». Hun ler så tårene spretter og gir meg en god klem. Det var ikke noe god bannskap, det hadde ingen flyt og ingen hensikt, men hun ble kjempefornøyd.

Stereotypiene

Jenta ovenfor hadde nok ikke møtt mange nordlendinger, men det var tydelig at hun likevel hadde sine ideer om hvordan nordlendinger skulle være. Spørsmålene var oppriktige, og hun satser hardt på at jeg kom til å bli verken sur eller fornærmet.

Historien ovenfor røper selvfølgelig stereotypien om at alle nordlendinger sier «hestkuk». Dette kan vi leve med. Men det er annen stereotypi som også gir seg til kjenne: man kan spørre nordlendinger om det meste. Det er nok derfor vi til tider kan få svært rare eller personlige spørsmål. Vi er oppfattet som åpne, hyggelig og snille, og personer kan la masken falle og si det de faktisk tenker på. Vi blir ikke lett fornærmet, men tar det meste med ro og humor.

En annen stereotypi er selvfølgelig at vi har humor, og her fikk jeg bekreftet at humoren vår, den er knakkende god!

- Du kan itj gå hær!

Som mange andre studenter hadde jeg helgestilling i Trondheim. På denne tiden var det ved et bofellesskap for personer med utviklingshemming, hvor jeg vanligvis hjalp til med middagslaging, vasking og andre småting. En dag var vi lavt bemannet og jeg fikk spørsmål om å kjøre til en bruker utenfor bofellesskapet. Det fristet ikke, fordi jeg måtte kjøre bil i byen, finne frem til møtestedet og dessuten kjente jeg ikke personen. Men jeg sa «ja». Og lederen sa: «da må du komme deg avgårde, du skal være i sentrum om 30 minutter». Pulsen steg – jeg hater å ha det travelt.

Kjøringen og parkeringen gikk kjempebra. Det vil si: jeg hadde kjørt en kjent rute og parkert på et kjent sted. Utfordringen var at «min» parkeringsplass lå et stykke unna møtestedet. En annen person ville sikkert parkert mye nærmere, men de som kjenner meg vet at dette var den eneste mulige løsningen.

Jeg begynte å småspringe mot møtestedet. Det var sent på vinteren, her og der var fortauet dekket av is, så jeg kikket ned for å unngå isen. Plutselig ser jeg et par arbeidsstøvler, vender blikket opp, og stirrer rett inn en eldre manns sinte øyne. Hans nesetipp var bare centimeter unna pannen min. Jeg rygger bak og ser meg rundt: til venstre ligger det planker og mursteiner, til høyre langs veien går en kraftig rød og gul teip mellom to kjegler, og bak mannen står et stort stillas.

Mannen sier irritert på trøndersk: «du kan itj gå hær!». Han er tydelig opprørt, forståelig nok siden jeg valset rett inn i byggefeltet hans. I øyeblikket lurer jeg på hvor mange ganger han er frustrert i løpet av en dag; hvor mange personer som arrogant overser teip og skilt fordi de ikke orker å gå rundt. Han sier ikke mer, han venter på et svar: «Helvætte», detter ut av meg. Kjapt legger jeg til: «Unnskyll, æ har vesst gått rætt inn i byggefelte dett. D va ikkje meininga, æ leite etter en overgang før æ trur æ sku ha vært på ainner sia av gata her».

Mannens øyne lyser opp, han smiler, flytter seg til siden, peker fremover og sier: «Du kan bærre fortsett ne her. Ser du slutten av stillase der? D e overgangen». Overasket takker jeg så mye for hjelpen og fortsetter gjennom byggefeltet.

Stereotypiene

Denne opplevelsen forbløffer meg fortsatt. Stemningen snur umiddelbart når han hører at jeg er nordlending. Jeg som hadde forventet, og fortjent, en skikkelig skyllebøtte av kjeft, fikk veiledning til å gå gjennom byggefeltet. Hvilken stereotypi som gjelder her er jeg usikker på, men det minner meg om en annen historie fra Namsos:

For de som ikke er så godt kjent i Namsos kan jeg si at byen har en utrolig god infrastruktur når det gjelder veier. Det er stier og små veier overalt, og hvor det synes naturlig å avslutte, så kan du banne på at en minst en vei fortsetter. Dette gjør det jo utrolig utfordrende for de ikke fult så lokale å finne frem. Tidlig en torsdagsmorgen var jeg på tur til en hytte, hvor jeg, to andre lærere og ferske vernepleierstudenter skulle bli bedre kjent. På forhånd hadde jeg gått opp ruten, men senere fått vite at det gikk en snarvei, som kortet ned ruten betraktelig. Jeg planla nå å finne denne snarveien, for å spare skritt. Tid hadde jeg nok av, for om jeg ikke fant svarveien, så skulle jeg gå den planlagte ruten.

Jeg befinner meg midt i et boligfelt, og blir stående å lure på om jeg skal ta til høyre eller venstre. Magefølelsen min sier «høyre, høyre», men den har flere ganger visst seg å være fullstendig upålitelig, så jeg forsøker å overhøre den. Det kommer en personbil og jeg benytter sjansen. Jeg går ut på veien og vinker til damen i bilen. Hun stopper og veiver ned ruten. Jeg forklarer kort hvem jeg er og hvor jeg skal. Hun peker til venstre, sier noe om å gå rett frem men at jeg ta til høyre ved lyktestolpene. Jeg takker for hjelpen og hun kjører videre til jobb. Jeg går til venstre, og skjennes på magefølelsen som igjen hadde gitt falsk veianvisning.

Mens jeg går å skjennes for meg selv, kommer damene kjørende tilbake. Hun veiver ned ruten og sier: «Jeg tenkte kanskje du vil sitte på?». Overrasket takker jeg ja og hopper inn i bilen. Jeg presenterer meg med navn denne gangen og sier «før ei flott tellfeldigheit at du sku samme vei som mæ». Damen smiler og innrømmer at det skal hun ikke, men at hun hadde god tid og kunne kjøre meg et stykke.

Historiene viser kanskje begge den samme stereotypien: nordlendinger er naive og litt enklere enn folk flest. Og når vi ikke skjønner hva skilt som «arbeid pågår» og «bruk fortauet på andre siden» betyr, så kan vi ikke klandres. Damen som ga meg skyss tenkte kanskje i de samme banene: «den nordlendingen kommer aldri til å finne frem». Hun snudde og kom tilbake, for å kjøre meg så langt hun kunne. Det var som om hun ikke ville ha en forvillet nordlending på samvittigheten.

Den andre siden er jo at nordlendinger kan man stole på. Arbeidstrønderen stolte på at jeg gikk pent gjennom byggefeltet og ikke ødela noe. Namsosværingen stolte såpass at det å gi meg skyss ble ufarlig. Å tilby en nordlending skyss er ikke det samme å tilby en fremmed skyss.

Det er som dette: En nordlending er en venn du enda ikke har møtt J

Lenge leve stereotypier

Av og til så tenker jeg: lenge leve stereotypiene om nordlendingene. Ikke bare er de fordeler, men de gjør livet interessant. De har i alle fall til nå ikke gjort livet noe verre.

Jeg har ikke noe imot at personer tenker jeg er litt naiv, enkel eller umoderne første gang de møter meg. Den andre siden av disse stereotypiene er ofte at nordlendinger blir sett på som snille, hyggelig, og høflige, samt mennesker man kan stole på, enten det gjelder avgjørelser, byggefelt eller skyss.

.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Noen tanker om naturlighet og godhet

Det er usikkert hvorfor, men en ting er sikkert – vi mennesker er fryktelig opptatt av det «naturlige».

Vi snakker om naturlige matvaner – som når vi mener det er mest naturlig å spise kjøtt fremfor planter, eller omvendt. «Urbefolkning», «innfødte» og «landsmenn» er begreper som beskriver den naturlige befolkningen på steder. Mens «innvandrere» og «utlendinger» definerer mennesker som kommer utenfra. Sminke er stemplet som unaturlig fordi kroppen blir tilført noe som ikke er der fra før. Det samme kan sies om teknologi av ulike slag, som blir «unaturlig» fordi det er nytt. Det naturlige er ofte noe gammelt – eldre tradisjoner, gamle ting, skikker og vaner. Slik det var før i tiden.

Når vi føler og mener noe er «naturlig» får dette en høyere verdi for oss. Det blir med andre ord viktig for oss, og vi ser på det som riktig og godt. 

At noe er «naturlig» brukes som et argument for at det er det riktige eller gode å gjøre. Om jeg mener at mennesker ikke burde spise kjøtt, forflytte seg (urbefolkninger skal være på sitt sted og innvandrere er ikke velkomne der), ingen burde sminke seg eller bruke teknologi, så kan jeg si at det er unaturlig og derfor noe vondt og dårlig. Det naturlige definerer det riktige og gode, mens motsetningen, det unaturlig, automatisk blir galt og vondt.

Argumentene for det naturlige synes å ligge i tre leire: 1) å referere til naturen, 2) å poengtere at det var slik før og 3) å hevde at naturlig er det flertallet mennesker gjør det eller er enig i.

Svært få setter spørsmålstegn ved hva som er kan sies å være naturlig.

Argument 1: Natur

Begrepet «natur» er en del av begrepet «naturlige» og en koblingen mellom de to synes lett og kanskje overbevisende. Men en nærmere kikk viser at naturen som argumentasjon for det naturlige ikke alltid er like vanntett.

For eksempel blir det ulogisk å hevde at mat fra planter er mer naturlig enn kjøtt, ettersom dyr også er en del av naturen. Det samme skjer om man hevder at kjøtt er mer naturlig enn planter. Ser man på jorden uten tidsperioder og nasjoners grenser blir det også rart å snakke om urbefolkninger eller landsmenn som mer naturlig enn innflyttede mennesker. Vi glemmer (eller bevisst overser) at tidsperioder og nasjonale grenser er skapt av mennesker, og ikke naturen og slik derfor ikke naturlig. Samtidig er vel alle mennesker av naturen – uansett hvor vi er plassert.

Sminke er laget av mennesker, men likevel skapt av naturens innhold – materiale og kjemiske forbindelser. På lignende vis har vi skapt plastikkflasker, kaffekopper, falsk pels og teknologi som TV-er, PC-er og medisinske apparater. Jo mer jeg tenker på det, jo mer synes det umulig for oss å spise eller skape fysiske ting som ikke er fra naturen. Vi må ha et utgangspunkt, et materiale, enten det er et enkeltstående materiale som vedkubber eller en kombinasjon av materialer som atomer. (Hvordan vi benytter det vi lager fra naturen blir en annen sak og kanskje et annet innlegg).

Ovenfor kommer et annet poeng frem: Naturen er verken god eller vond. I naturen dør alle, ofte på grusomt vis; jordskjelv, oversvømmelser, brann og drap. Naturen har intet moralsk ståsted – riktig og feil, godt og vondt er menneskeskapt. Det blir slik absurd å koble naturlig til naturen, for så å argumentere at det naturlige alltid er riktig eller godt.

Argument 2: Før i tiden

Det naturlige tilhører ofte fortiden, slik det var før noe nytt kom. Her har jeg mange spørsmål: Lever vi nå i en unaturlig verden fordi vi ikke bor i huler, ikke lager all mat over bål eller ikke går kledd i pels? Hvor langt tilbake i tid må vi gå for å finne det naturlige? Hvem har kunnskap til å bestemme hvilken tid dette er? Og ikke minst spørsmålet: hva skal vi gjøre om vi finner ut av dette?

Av tre årsaker tviler jeg stort på at «det naturlige starttidspunkt» kan defineres. For det første fordi menneskeheten aldri vil kunne bli enige om et bestemt tidspunkt. For det andre vil defineringen innebære alvorlige konsekvenser som vi ikke er villig til å gjennomgå. Hvem er villig til å gi fra seg goder som komfortable hus, PC, komfyr, vaskemaskin, flyreiser, posttjenester, båtreiser, buss, bil, telt, kulepenn, bøker, sofaer, stoler og bord? Alt dette er oppfunnet av mennesker i ulike historiske perioder. Mennesket er for egoistisk til å gi opp alt dette, derav uenigheten som vil oppstå – jo lengre tilbake vi går, jo mer vil vi måtte gi fra oss.

For det tredje tror jeg ikke at tidspunktet eksisterer. Mennesket (og naturen) er i kontinuerlig endring, og det «naturlige» vil derfor defineres ulikt i ulike perioder. Det er verken mulig eller nyttig å definere noe «naturlig starttidspunkt».

Det naturlige kjente, nære og trygge

Å argumentere for at fortiden inneholder mer naturlighet (og slik også mer godhet) enn nåtiden tror jeg er et uttrykk for frykt. Hva som er naturlig endres fra tidsperiode til tidsperiode, hvor nye ting og hendelser blir gamle kjente og naturlige ting og hendelser. Slik er det sant at fortiden inneholder naturlighet, men det betyr ikke nåtidens ting eller hendelser er unaturlige. De er nye og ukjente.

Det naturlige er noe kjent og nært for oss, som gjør verden forutsigbar. Forutsigbar fordi vi kjenner verden vår slik den er; hva den inneholder, hva den ikke inneholder, hva som oftest skjer, og hva som sannsynligvis ikke skjer. Forutsigbarhet gir til slutt trygghet.

Når da det naturlige rokkes ved, rokkes det også ved vår trygghet. Trygghetens motsetning er frykt. Noe nytt og ukjent kan skape frykt for å miste det kjente og nære; oss selv, våre nærmeste, våre tradisjoner, verdier og tro.  

Å tviholde på ideen om det naturlige, noe evigvarende riktig og godt, kan slik være en reaksjon skapt av en frykt for endring av noe kjent og trygt. En svært forståelig og rasjonell reaksjon, men ikke en solid argumentasjon for at noe er mer riktig eller godt når det gjelder nåtiden.

Argument 3: Menneskelig flertall

Mennesker er sosiale dyr – vi hermer etter andre fra fødselen av, følger strømmen av mennesker på flyplasser og vegres oss for å si eller gjøre noe få andre gjør. Sistnevnte kan være å si imot andre eller gå sin egen vei når det gjelder utdanning, jobb, kjærlighet og generelt liv. Det fører til at vi ofte gjør eller tilsynelatende mener det samme de fleste andre rundt oss. Er dette noe naturlig, så er det er absolutt ikke automatisk riktig eller godt av den grunn.

Det florerer av eksempler på at menneskelig flertall kan skape frykt, sinne, kaos og krig: 1) Elever som ikke våger å fortelle om mobbing, 2) lærere som tier om dårlig arbeidsmiljø, 3), helse- og omsorgspersonell som vegrer å si imot ledelsen, 4) forskere som skjuler eller manipulerer funn og ikke minst 5) 2. verdenskrig og forfølgelsene av jøder og romfolk.

Det naturlig er verken godt eller vondt

«Naturlig» er ikke synonymt med «riktig» og «godt». Er det overhodet mulig å identifisere noe som kan kalles naturlig beveger vi oss kjapt inn i begrepsapparatene til relativisme, individualisme og kultur.

Om noe er naturlig eller unaturlig avhenger først av øyet som ser og personen som fortolker (det er individuelt), og slik blir alt åpent for flere ulike fortolkninger, forståelser og sannheter (det blir relativistisk). Dette gjør «naturlighet» totalt ubrukelig som argument for hva andre skal gjøre eller si og som argument for en felles universell godhet og riktighet.

Denne typen naturlighet kan kun brukes som argument og begrunnelse for hva en selv skal gjøre eller si, fordi den er subjektiv; basert på egne øyer og egen fortolkning og forståelse. Den burde med andre ord ikke brukes mot andre.

Når man argumenterer for at andre skal endre sine vaner og liv, eller omfavne nye verdier, så skal argumentasjon være objektiv og saklig. Den skal begrunne og forklare endringen på et nøytralt plan, med fakta som understøtter hvorfor. Når man bestemmer seg for å forsøke å endre andre menneskers liv burde dette være minimumskravet.

Kultur, toalettvaner og død

Det som vi mennesker skaper, som ikke er fysiske elementer fra naturen, er kultur – våre vaner, tradisjoner, tro og verdier.

En gang diskuterte jeg med en venn som var frustrert over menneskehetens toalettvaner. Han sa: «Hvorfor kan vi ikke bli enige om måten vi går på toalettet!». Den ene måten var den vanlige norske måten med toalettpapir, mens den andre var å gjøre seg ren med vann (det finnes flere måter, men disse var de to han eksemplifisert sin frustrasjon med). Jeg sier: «Det er nok kulturelt». I mitt hodet var egentlig diskusjonen lagt død, men han fortsatt å snakke om toalettvanene og hvor lett det hadde vært om vi bare kunne velge én av de to. Det trengtes en mer grundig forklaring: «Med kulturelt mener jeg at det ikke finnes noe riktig måte – en som er mer hygienisk enn den andre. Begge ser ut til å fungere fint og oppnå målet – å bli ren og pen, nedentil og bak. Det handler kun om hva vi er vant med».

Diskusjonen døde og det samme håper jeg skal skje med naturlighet som argumentasjon.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Selvtillitsboksen

Av og til får jeg komplimenter som: «Måten du går på stråler selvsikkerhet», «Du er så tøff», «Jeg skulle ønske jeg var like komfortabel med å snakke fremfor folk som du er» eller «Du er så sikker på deg selv og det du gjør».

Det er jo alltid hyggelig med (genuine) komplimenter, men det er så merkelig. Særlig når det kommer til selvtillit, for det kolliderer helt med mitt eget bilde. Jeg er livredd for å falle når jeg går, alltid skittnervøs før jeg skal åpne kjeften, og alt ved meg selv og det jeg gjør analyseres om og om igjen. For to år siden klorte jeg neglebåndene mine til blods foran 50 mennesker, og det eneste jeg skulle gjøre var å presentere meg selv. Høy selvtillit er ikke ord jeg ville brukt for å beskrive meg selv.

Et ord jeg heller ville brukt er «selvtillitsboks». Ordet får en tjukk rød strek av Word, sikkert fordi det er oppdiktet ord (så vidt jeg vet). Det er mitt «hemmelige våpen», som jeg ønsker å dele med andre. Alle burde ha sin egen selvtillitsboks, men også alle burde gjøre en innsats for å være en del av andres selvtillitsboks.

Selvtillitsboksen min

Selvtillitsboksen min eksisterer kun i mitt hode, hvor den er fylt med spesielt verdifulle minner. I den ligger mammas store glede over morsdagskort i alle former og fasonger, og den fæle julebamsen jeg utålmodig skar ut i tre på sløyden. Her er også ordene «Du er tåff» fra pappa, og den første gangen jeg laget middag til hele familien og min stefar sa: «Se her alle sammen, ikke bare har hun laget middag, men se så ryddig kjøkkenet er!». Mamma lærte meg at å gi av seg selv har mer verdi enn penger. Det viste seg at jeg ble litt «tåff» (pappas ord for tøff), og den dag i dag rydder jeg fortsatt kjøkkenet mens middagen koker (mer enn én gang har sausen blitt brent fordi jeg bare måtte vaske opp). Jeg har vært velsignet med en god familie som har fylt selvtillitsboksen med flere hundre minner av «Gratulerer!», «Dette klarer du», «Du er så modig», «Vi er så stolt av deg» og «Jeg er glad i deg».

Overraskelsen til min norsklærer på videregående over særoppgaven er godt plassert i selvtillitsboksen. Oppgaven analyserte tre av Jens Bjørneboes bøker og definerte «talerør» og budskap, og hun sa: «Dette er du flink til, Stine». Selv om det skulle gå fem år før jeg for alvor begynte med skriving og analyse, motiverte minnet meg, og fortsetter å motivere. Jeg har nok ikke bare gledet lærere. En mer irritert lærer ved NTNU sa: «Det er svært lite forskning på dette området, med å velge dette gjør du det vanskelig. Du kommer ikke til å finne passende teorier og jeg anbefaler deg å velge noe annet». Lite visst han om selvtillitsboksen og det norsklæreren hadde sagt til meg syv år tidligere. Lang historie gjort kort: jeg var «tåff», ga meg selv til bacheloroppgaven, var ryddig og strukturert, og det gikk bra.

I selvtillitsboksen finner du også min første ordentlig tale. Det var på en FO kongress med FO-studentene HiST, foran flere hundre mennesker på et fancy hotell i Trondheim. Jeg husker egentlig ikke så mye. Oppe på talerstolen blir salen helt svart. Jeg ser den hvite huskelappen og maskinen som teller ned taletiden. Jeg sier det jeg kom for å si og skynder meg bort. Endelig nede ser jeg en fra FO-studentene reiser seg. Hun kommer småjoggende mot meg, sier høyt «det var drittbra» og slår armene rundt meg. Da ble jeg stolt, og det er dette jeg husker. I ettertid viste det seg at talerstolen var så høy (og jeg så lav) at ingen hadde sett hvordan huskelappen skalv ukontrollert, men likevel i takt med knærne.

Gode venner har jeg på merkelig vis også klart å skaffe meg. De er ikke så mange, men «kvalitet fremfor kvantitet». De er tålmodige, kritiske og forståelsesfulle. De lytter og ikke minst så godtar de alle mine såkalte personlige særtrekk. De vet hva som er viktig for meg og hva jeg trenger (selv om det ikke alltid sammenfaller med det jeg vil). Som mange andre hadde jeg skrivesperre og tankesperre under masterarbeidet. Min bestevenninne tok meg med på en kjøretur (på tross av at jeg selv følte jeg måtte være hjemme og skrive). Jeg snakket hele veien fra Ranheim til Havna. Hun sier: «Stine, jeg skjønner ikke noe av det du snakker om, jeg bare hører på, så snakker du deg til en løsning. Dette klarer du!». Og jeg klarte det.

I fjor til jul kom det minner svært annerledes enn de andre inn i selvtillitsboksen. De handler om to små gutter, en fantastisk kjæreste, en stresset meg, og juletradisjoner. For første gang ordnet jeg og Harald Martin jul, og vi sparte ikke på noe. Huset ble vasket og pyntet, og julegardiner lånt av mamma. Vi kjøpte vårt første juletre, som krevde juletrefot, lyslenke og julekuler. Det var lutefisk på lillejulaften og pinnekjøtt med tilbehør på julaften. Harald Martin lagde en løksaus julen verdig helt fra bunn. Vi hadde selvfølgelig god hjelp av min mamma og stefar (hjemmelagd lutefisk, kaker og hjemmerøkt bacon), men likevel ikke mindre bra gjort av oss. Guttene var lykkelig, vi var slitne og stolte.

«Du er vakker og fin». Det tror jeg min kjære tålmodige kjærest har sagt 10 000 ganger det siste året. Han gir ikke opp – han repeterer og håper det en dag siger inn. Kanskje er det på vei inn i selvtillitsboksen? Vi får se (selvtillitsboksen har ganske høye krav).

Det siste minnet lagt i selvtillitsboksen er hunden Hugo. Han var hos meg hele livet sitt. I over 11 år ga han meg utrolig mye glede, trygghet og mot til å takle livet, alt gjennom sin ubetingete kjærlighet. Han ble en bestekompis, reisekamerat, samboer, sønn og til slutt en gammel mann. Samtidig var han mitt ansvar, og jeg er stolt over å kunne si at jeg – helt til det siste – alltid gjorde mitt beste for at han skulle ha det bra. Gjentagende annerkjennelse og bekreftelser fra familie, kjæreste og venner hjalp meg å innse dette. Det betyr ikke at jeg eller Hugo var perfekt. Som den første hunden ble han litt som «den første pannekaken». Likevel, alt tatt i betraktning, et liv fylt med sykdom ble et godt langt levd liv.

Hvordan fungerer selvtillitsboksen?

Som alt annet i min verden har selvtillitsboksen en forklaring, analysert, falsifisert, verifisert og testet i praksis. Det heter seg: «tenk positivt, og det positive gror». Så jo mer jeg er i selvtillitsboksen, jo mer positivt tenker jeg, og flere positive ting skjer, som for eksempel større selvtillit.

Dette blir selvfølgelig for flytende, tilfeldig og lite forklarende for meg, men det kan forklares i mer vitenskapelige termer også. Vi vet at repetisjon er bra når man leser. Jo flere ganger man leser en setning jo bedre husker man og forstår den. Det handler om at hjerneceller, signaler og kontaktpunkter. Slik fikk jeg det enkelt forklart av en som kunne dette mye bedre enn meg:

«Hver gang man tenker noe så sendes det signaler mellom hjernecellene, og ved repetisjon så forsterkes dette. Det kan sammenlignes med en sti i skogen. Hver gang man går på stien så blir den tydeligere og enklere å gå».

Jeg tenker at selvtillitsboksen også fungerer slik, akkurat som lesing og repetisjon. Hver gang jeg tenker på et minne om en hendelse som ga meg selvtillit, får jeg selvtillit. Men det holder ikke å tenke bare positivt, eller «jeg er flink», «jeg er flink», «jeg er flink». For meg må tankene kobles til konkrete hendelser, for at de skal være sanne og til å stole på – at jeg faktisk er flink til noe.

Og som stien i skogen må selvtilliten vedlikeholdes, og selvtillitsboksen er kilden til skrittene jeg tar.

Vær en del av andres selvtillitsboks

Om du ser meg komme selvsikkert gående eller selvsikkert snakker fremfor mennesker kan du banne på at jeg nettopp har vært i selvtillitsboksen. Selvtillitsboksen fylles stadig med nye minner, men den blir aldri full. Alle minnene ligger der, klar til å hentes frem når det blir nødvendig, og de blir aldri brukt opp.

Selvtillitsboksen hadde ikke eksistert uten de andre – min familie, min kjæreste, min Hugo, mine venner, kollegaer og tidligere lærere. Deres ord og handlinger blir til mine erfaringer og minner, og videre til min selvtillit.

Jeg ber om at jeg bidrar til deres selvtillit, at jeg gir like mye som jeg får. Alle burde være en del i andres selvtillitsboks.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Jeg + De andre =

Jeg tror vi alle gjør det – denne konstante sammenligningen med andre. Vi sammenligner oss med supermodeller, kjendiser, kollegaer, naboer og gruppemedlemmer – ja alle rundt oss. Og vi gjør det selv om vi vet at bilder er retusjert, at kjendiser ikke er så lykkelige, og at Facebook-innlegg er mer rosenrøde enn virkeligheten.

Ifølge sosialantropologisk teori er sammenligningen med andre mennesker nødvendig for å skape sin egen identitet. Vi skiller «jeg-et» fra «de andre», og oppdager oss selv. Hvem er jeg? Jo, jeg er en som kler meg som meg, og som har mine meninger, verdier og aktiviteter. «Jeg-et» blir til i en kulturell og sosial kontekst, når vi, gjennom sammenligninger, plukker opp identitetsmarkører som klær, smykker, sminke, verdier, livssyn og andre elementer som vi mener beskriver oss. Slik skaper vi en unik versjon – «jeg-et».

Dette er jo vel og greit, fordi det er en nøytral forklaring på fenomenet – den er verken «god» eller «ond», «bra» eller «dårlig». Samtidig vet vi alle at det finnes noe sider ved sammenligningen som ikke er så enkle og greie. Når «jeg-et» som skapes blir bombardert med negative merkelapper, kan regnestykket bli slik:

Jeg + Supermodeller = Jeg er fet og stygg.

Jeg + Kjendiser = Jeg er mislykket, jeg har ikke nok penger.

Jeg + Kollegaer = Jeg er ikke flink, jeg gjør ikke nok arbeid.

Jeg + Naboer = Jeg er ikke huseier, jeg har ikke båt.

Jeg + Gruppemedlemmer = Jeg er dum, jeg leser ikke nok.

Sammenligningen skaper en identitet som fet, stygg, mislykket, dårlig, lat og dum.

Hva skjer etter sammenligningen?

Jeg tror ikke det er mulig å avskaffe sammenligningen. Det synes å ligge for dypt i oss og den skjer automatisk – enten vi vil eller ikke. Informasjon om retusjering og god helse har ikke avsluttet sammenligningen med supermodeller. Dessuten vil det alltid være noen i vår omkrets som er tynnere eller penere (slik vi selv oppfatter det), og slik mulig å sammenligne seg med.

Vi synes tvunget til å godta at sammenligninger skjer, noe som skyver fokuset videre til hva som skjer etterpå – når sammenligningen er gjort og tanker er tenkt. Ofte tar jeg meg selv i å være lite kritisk og reflektert. Jeg godtar sammenligningens konklusjon så lett, og sjekker sjeldent om den er så «riktig» og «objektiv» som den gir seg ut for å være. Det er et fandens arbeid. Kanskje tyngst er det å se positive sider ved seg selv.

Sammenligningens grunnlag

For det første: Har jeg pålitelig og tilstrekkelig informasjon? Facebook-innlegg er gode eksempler fordi her ønsker personer (naturligvis og forståelig) å fremstille seg selv svært positivt. Det er langt utenfor min makt å bestemme hva andre legger ut. Min makt ligger i hvordan innleggene skal få påvirke meg. Som for eksempel når et av mine gruppemedlem legger ut innlegget: «Jeg leser og leser J J J». Jeg kan enten tenke «han leser så mye, mens jeg får ikke til noe» eller «jeg vet ikke hvor mye han faktisk har lest, det eneste jeg vet for sikkert er at han nettopp var på Facebook».

Sammenligningens konklusjon

For det andre: Er konklusjonen objektiv? Verden er ikke svart-hvit. Den har flere lag med gråtoner.  Ja, flere av mine kollegaer er flinkere enn meg, men det betyr ikke automatisk at jeg er dum eller mislykket. Det kan bety at jeg er flinkere på andre områder, at jeg kan lære noe av dem og at jeg anerkjenner dem. Det at en person er noe, gjør ikke meg automatisk til det motsatte. Gråtonene, de andre sidene av saken, må også inkluderes.

Styrke hverandre

Klarer vi å styrke hverandre i sammenligningen kan regnestykke skape flere slike «jeg-er» istedenfor:

Jeg + Supermodeller = Jeg er vakker selv om jeg ikke ser slik ut – det finnes flere former for vakkerhet.

Jeg + Kjendiser = Jeg er helse- og sosialarbeider, det er dette jeg ønsker å være og som gjør meg lykkelig.

Jeg + Kollegaer = Vi er begge flinke på hvert vårt område og gjør godt arbeid sammen.

Jeg + Naboer = Jeg har en kone som er glad i meg og to herlige barn, dessuten sparer jeg slik at vi kan reise mer.

Jeg + Gruppemedlemmer = Jeg kan ikke vite om mine gruppemedlemmer er smartere enn meg. Jeg burde lese mer for å lære mer.

Sammenligningen skaper en identitet som vakker, helse- og sosialarbeider, lykkelig, flink, elsket mann og far, en person som sparer får å kunne reise med god økonomisk samvittighet (som igjen gjør en ansvarsfull), gruppemedlem som er like smart som de andre og som kanskje burde lese mer.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.