«Menneskets beste venn», sier vi om hunder. Og mange vil legge til «et familiemedlem», men da uten å konkretisere medlemskapet som det ene eller det andre. Når vi snakker om det vi her for ordens skyld kan kalle menneskelige relasjoner, konkretiserer vi gjerne familiemedlemskapet med ulike begreper. Disse kan være «mamma», «pappa», «mormor», «farfar», «søster», og lenger ut på slektstreet finner vi «gudfar», «tante», «søskenbarn» og «tremenning». Hvor passer så hunden inn?
Poenget med dette svært så personlige innlegget er å fremme muligheten for at hunder faktisk kan verdsettes høyere enn mennesker, å utfordre vår forståelse av relasjoner og det såkalte normale og naturlige. Å si at det jeg tenker og mener gjelder for alle, går imot det som vektlegges; nemlig at hver enkelt må få bestemme sine relasjoners verdi.
Jeg føler for å si at jeg selv har hund, fordi mange vil tenke at jeg av den grunn er inhabil og ikke nøytral i mine argumenter. Til dere vil jeg si: Kanskje er jeg det, men om så er sant, så er også de uten hund like inhabil i sine motargumenter.
Familien - hierarki og verdi
Familien kan ses på som en organisasjon eller institusjon, og begrepene som ulike roller. Vi har rollene «pappa», «mamma» eller «barn» og så videre. Disse står i et hierarkisk forhold til hverandre; jo høyere opp, jo mer «verdi» har man. Av relasjonene tror jeg de fleste vil være enig i at det er foreldrene våre som har høyest verdi, så kommer søsken, besteforeldre og noen har også oldeforeldre. I tillegg har vi gudmødre og –fedre, tanter og onkler, og så videre.
Et konkret eksempel er når arbeidsplasser gir blomster til ansatte som har mistet sin far eller mor, mens tante eller onkel blir «for fjernt». Det samme gjelder deltagelse i begravelser. Noen arbeidsplasser gir ikke ansatte avspasering eller fri, ved reising og deltagelse i såkalte «fjerne» slektningers begravelser. Og automatisk tenker vi ofte at det er verre for en person å miste en av sine foreldre, enn en tante, tremenning eller søskenbarn.
Ganske likt tro jeg vi tenker om en hund. At det å miste en hund, umulig kan være like vondt som å miste foreldre, tanker eller andre slektninger. Når vi tenker dette, plasserer vi hunden automatisk nederst i hierarkiet, med lavest mulig verdi.
Så dette er et svar på spørsmålet om hvor hunden rangeres – nederst.
Hierarkiet reflekterer en kulturell standard av verdier. Med standard verdi mener jeg for eksempel at alle mammaer i Norge automatisk blir tildelt samme verdi. Vi tenker det er normalt at relasjonen med foreldre er mer verdt enn med en tante eller onkel, og vi godtar at vi må jobbe når vår tante begraves. Med å bruke begrepet «kulturell» ønsker jeg å påpeke at dette er normalt for oss som nordmenn. I andre kulturer plasseres for eksempel «mamma» lenger ned på hierarkiet, og barnets beste er å bli oppdratt av tante. «Kulturelt» fremhever at skikker og meninger verken er rett eller feil, verken vond eller god – det er en skikk eller en mening blant mange. Poenget er at vårt hierarki, det såkalte naturlige, normale og selvgitte, er kun nettopp dette fordi vi er vant med det.
Normalt eller tabu?
Når vi automatisk plasser hunden nederst i hierarkiet, hevder vi samtidig at vi vet og kan avgjøre hundens verdi for samtlige personer som har hund.
Les disse høyt for deg selv (enten du er enig eller uenig):
Hunden betyr mer enn mamma! Et hundeliv er mer verdt enn et menneskeliv!
- Kjenner du hvordan hjernen vrenger seg – dette er da ikke «logisk»?
- Kjenner du at hårene reiser seg på armen – dette føles så «feil»?
- Kjenner du «unaturligheten» – vegringen for å selv si det høyt?
For mange av oss oppleves det skamfullt å antyde at noe av dette overhodet er mulig. Og å ta en «fridag» fordi man av ulike årsaker må avlive hunden sin er i alle fall ingen lovfestet rett, og man kan regne med at kollegaer vil reagere med vantro. I verste fall oppstår det rykter om at personen overreagere, lurer til seg en fridag, eller rett og slett er psykisk svak.
Jeg tenker at slike reaksjoner skyldes noe helt annet enn hunden, og at vårt norske hierarki og forståelse absolutt ikke er verken den eneste eller den store «Sannheten». Kanskje er det heller tabu å mene at relasjon med en hund kan være mer verdt enn med et mennesket. Tabu kan defineres som noe sosialt uakseptabelt, det man ikke sier noe om, unngår å nevne, å gjøre eller vise til andre. Sex er et meget godt eksempel. At sex er tabubelagt vises for eksempel i de mange ordene vi har for å unngå å bruke de faktiske begrepene «sex» eller «samleie». Vi har «å hoppe i høyet», «å kose seg ekstra mye» og «å være intim». Sånn til vanlig ser vi helst at vi unngår temaet helt og holdent. Det finnes få situasjoner hvor det er sosialt akseptabelt å snakke om sex. Vi snakker ikke om det fremfor våre foreldre eller fremmede, og om noen glipper så ser man på reaksjonene at dette er ikke helt greit – folk «lurer på hva som er galt med en». Når vi først bringer det inn i en samtale, er det ofte med mye humor. Humor hjelper oss nemlig å takle tabuet; vi ler bort det ubehagelige.
Jeg tror at dette med hund og relasjon er tabubelagt. Fordi vi unngår å snakke om det, og skulle vi komme til å nevne det, så ler vi det kjapt bort.
Stemmer dette, så blir ikke spørsmålet «hvor hunden passer inn?», men heller: våger vi gi hunden plass og å anerkjenne dens plass? I praksis handler det om å våge å si at relasjon med en hund kan få høyere verdi enn en relasjon med et menneske. Fokuset må på oss selv og vår forståelse, hunden i seg selv har egentlig lite med saken å gjøre.
En relasjon eller en god relasjon?
Legger vi bort det standardiserte hierarkiet og vår forutinntatthet, blir det plass til individer; enkeltpersoner, deres unike liv og deres relasjoner. For det er jo nettopp dette med relasjoner det synes å bunne ut i.
«Mamma», «pappa», «farmor» og «morfar» forteller oss mye mer familiemedlemskap og plasser i hierarkiet. Når vi bruker dem i vår kommunikasjon med andre mennesker så handler det automatisk om relasjoner, fordi rollene er avhengig av hverandre. For eksempel så vil en person ikke være «mamma» uten et «barn», og man er ikke «onkel» uten at søster eller bror har fått et «barn». Men hva er egentlig en relasjon?
En relasjon kjennetegnes enkelt og kort av en strøm og motstrøm av ytelser (Sosialantropolog F. Barth er kjent for denne definisjonen). Vi gir noe og får noe, enten det er penger, informasjon, tjenester, kjærlighet eller hat, enten det er mye, lite, eller som forventet. Dette kjennetegner enhver relasjon, uavhengig av familiemedlemskap. Det kan være damen i kassen på nærbutikken, kollega, kjæreste eller pappa.
Det handler ikke nødvendigvis om biologisk slektskap, for vi betegner også adopterte barn som «barn», og i tillegg har vi roller som «stemor» og «fille-onkel». En god kompis kan bli til onkel for ens barn, en nær venninne bli til en søster. Nå handler det om at relasjonen har en høy verdi, at den er god, og da blir også innholdet i relasjonen mer konkret.
En god relasjon innebærer blant annet tid brukt på hverandre, deling av informasjon om hverandre, og uselviske tjenester man gjør for å glede den andre. Dette skaper en god relasjon av høy verdi fordi tid brukt sammen blir til minner og informasjonen man deler blir til kjennskap, enten det er vennskap, familieskap eller parforhold. Å kjenne hverandre fører til forutsigbarhet, vi stoler på hverandre, vet hvor vi har hverandre, som igjen kan oversettes til trygghet og tillit.
Et ordtak er «blod er tykkere enn vann», dessverre tror jeg ikke familiemedlemskap automatisk gir en god relasjon. En god relasjon må prioriteres og jobbes for, ellers blir de svake, ødelagte eller rett og slett hatefulle.
De forbaskede avvikene som ødelegger vår forutinntatte normale og trygge verden
Vi har mange avvik fra den såkalte normale norske familien. For det første er det relasjoner som rett og slett aldri eksisterte. En kan ha mistet sin mamma i ung alder, vokst opp uten sin pappa eller aldri møtt sin mormor i England. Kanskje besøkte man sin farfar i Finnmark kun som barn, og ikke husker mye fra tiden nå. For det andre er det relasjoner som er ødelagte eller skadet. Her tenker jeg på omsorgssvikt, mistillit, verbal, fysisk og psykisk vold, eller seksuelt misbruk. Relasjoner er kompliserte, og det jeg presenterer her er meget forenklet. Poenget mitt er: avvik fra det såkalte normale og naturlig eksisterer, og blir det riktig å gi disse relasjonene samme verdi som de såkalte normale?
For meg blir det feil å anta at alle har en mamma som ordner middag hver dag eller at alle har en pappa som arbeider fra åtte til fire. Samtidig blir det like feil å anta at alle kun treffer sin tante i sommerferiene eller ikke har en nær relasjon til sin tremenning.
Vi må være forsiktig med å anta verdien på relasjoner i andres liv. Nå vil jeg gjerne spørre en gang til: kan en relasjon med en hund få høyere verdi enn en relasjon med et menneske, og enda mer utfordrende – høyere verdi enn et familiemedlem?
Som du sikkert har forstått, så mener jeg at svaret er «ja, det er helt klart mulig». Om relasjonen har de gode kvalitetene som nevnt ovenfor, ser jeg ikke noe i veien for at en hund kan få høyere verdi enn et menneske, til og med et familiemedlem. De som har hund vet at relasjonen jobbes for, fra begge kanter. Eieren forsøker å forstå hunden og hunden forsøker å forstå eieren, og man blir kjent med hverandre. Etter flere år kommuniseres det gjennom blikk og grynt, som et gammelt ektepar. Min hund vet automatisk når han får være med ut og når han ikke får være med, jeg vet når han må ut og jeg ser det på han når han ikke føler seg bra. Vi har utrolige mange minner, alt fra turer i fjæra til flytting på grunn av ny jobb, fra kjærlighetssorg til sprudlende glede og vi har delt mange måltider.
Noen vil hevde at dette ikke gjelder, fordi vi ikke kan vite om hunden husker det samme. Til dem vil jeg si: det spiller ingen rolle fordi jeg husker. Selv om mormor glemmer og blir dement, så forsvinner ikke relasjonen for min del.
Om huset ditt brenner vil du da liksom redde hunden før moren eller søsteren din? En gang jeg diskuterte dette med noen, så sa de så selvsikkert: «om huset ditt brenner vil du da liksom redde hunden din før moren eller søsteren din?». Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråt. Le fordi spørsmålet er en vits eller gråte fordi det eksisterer personer som virkelig tror dette er et argument. Men fordi noen trenger ting inn med teskje så her er svaret mitt: «Nei, det ville jeg ikke, men jeg utelukker ikke muligheten for at andre ville gjort det. Og muligheten for at jeg ville reddet hunden min før et fremmed menneske er faktisk ganske stor. Jeg sier ikke det er riktig - ingenting er riktig for alle, men alt er mulig. Og det kan være forståelig. Ærlig talt, så tror jeg ingen vil være sikker før huset deres brenner».
Så er det også slik, at jo mer åpne vi er om sex, jo mindre tabu blir det. Før var sex mye mer tabubelagt – ingen nevnte det. I dag er det mer åpent, nettopp fordi noen personer snakket om det, satte ord på følelser og åpnet slik opp for «annerledeshet». Nå er denne annerledesheten normalen. Eksempel nummer 1 må være at i dag er sex før ekteskap normalt, før var dette uhørt og avvikende. Det som var annerledes og avvikende, ble normalen.
Jeg håper at jo mer åpne vi er om hunder som faktiske familiemedlemmer og høyt opp i hierarkiet, jo mer vil det være rom for mangfold i typer relasjoner, enkeltpersoner og deres virkelighet – forståelse rett og slett. Slik at han som er alenebarn, men har hatt hunden sin fra barnsben av, kan få bestemme at denne hunden er en bror. Eller de mange som aldri fikk barn enda ønsket var inderlig, kan få lov å kalle hunden sin for barnet sitt uten at andre ler bak ryggen og tenker «herregud hvor patetisk det er». Å gi slike rom forutsetter at vi gir det såkalte normale og naturlige mindre plass, og anerkjenner at vår sannhet ikke er den eneste, selv på de temaene vi synes er fryktelig ubehagelig, og har fryktelig lyst å baksnakke og nedvurdere.
Hva som skjer når min hund går bort er jeg ikke helt sikker på. Jeg vet jeg vil overleve og komme over det ja, men jeg vil også sørge. Sørge over tapet av et familiemedlem – slik jeg ville gjort om han var et menneske. Mer konkret begynte familiemedlemskapet hans som mitt barn, men nå er han mer voksen og støttende, og relasjonen ligner derfor mer på en storebror.
Mest sannsynlig vil jeg sørge mer over han som var en del av hverdagen i over 11 år, enn de menneskene jeg aldri ble kjent med eller aldri kom overens med, og de som såret meg så mye at de ikke lenger er en del av livet mitt.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.
