Det ironiske treningsstudioet

Klokken 11.00, 17. mai i år, var jeg på treningsstudioet her i Namsos. Og for første gang (i min livshistorie i alle fall) kan jeg med hånden på hjertet si: «Det var en fryd å trene». Ja, jeg hadde det direkte hyggelig! På treningsstudioet!

Treningsstudioer er et av de merkeligste stedene jeg vet om. På den ene siden er det jo et fantastisk praktisk steder; alle mulige treningsapparater er samlet her, de har gruppetimer, musikk og fagpersoner er tilgjengelig. På den andre siden er det forferdelig steder, med den lengste dørstokkmila. Hvorfor er det slik?

Et annet relevant spørsmål for helse- og omsorgsutøvere er: hvorfor er det så vanskelig å få brukere på trening og treningsstudio?

Å være seg selv

Den 17. mai var ikke treningsstudioet et forferdelig sted, tvert imot var det fantastisk, og det på tross av at fagpersonene var utilgjengelig. De hadde tatt fri og feiret nasjonaldagen, lik resten av Namsos. Jeg var alene. Å være alene, er å få være seg selv, akkurat slik en er, med alle ens «feil og mangler».

La oss være ærlig – det er ikke ofte vi er oss selv fullt ut. Når vi går ut ytterprøven forsøker vi alle å være en litt bedre versjon av oss selv. Vi steller oss på håret og vasker oss i ansiktet, før vi velger ut klær etter dagens aktiviteter. De sosiale normene forsterkes også utenfor hjemmet, og vi unngår å rape, fise og holder oss for munnen når vi nyser. Det er ikke så rart – vi ønsker å bli akseptert og likt, og vi trenger å bli elsket. Vår selvfølelse formes av hvordan vi tenker andre ser oss.

Boom! – den bedre versjonen var borte

Det er veldig, veldig vanskelig å bevare den bedre versjonen av oss selv på treningsstudioet.

Den nåværende kleskoden, bestående av topper og tights i latekslignende stoff, gjør det vanskeligere enn vanlig å skjule det lille ekstra på lår og mage. Mine tidligere så stramme «dongerilår» forsvinner i løse luften. Treningstightsen presser seg inn i siden, og forteller alle at her er mer enn to «kjærlighetshåndtak». Det minner mer om en 2 toms 8 tverrbjelke på en låvedør.

Slik sniker jeg meg ut av garderoben, og inn i oppvarmingsrommet. Tredemøllene står på rekke og rad, og de springende folkene er mistenkelig lik hæren med orker fra Ringenes Herre; de er likt uniformert, tramper i den samme solide takten, med sinna ansikter og åpne angripende munner. Tredemøllens automatikk er en passende bakgrunnsmusikk til det hele.  Dette skal jeg så bli en del av.

Jeg puster ikke lenger – jeg peser. Sminken renner av, og erstattes av en tomatrød farge man ikke finner i pudderform på Vita. Hårgele og -spray mister sin effekt og reverserer morgenstellet. Jeg kikker over på sidemannen – hva, går farten virkelig opp til 12?! Det betyr at min joggefart på 7, egentlig er hurtig gange. Den bedre versjonen – som synes å huske at den var i relativt god form – får seg enda et slag.

Verre blir det. De sosiale normene som gjelder på restauranten, gjelder dessverre også på treningsstudioet – det er ikke sosialt akseptert å rape, gulpe eller fise her heller. Var det en eneste en offentlig plass man skulle tro dette var forståelig, så måtte det vel være på treningsstudioet? Men den gang ei. Også her, pesende på tredemøllen eller sprikende på benpressen, forventes det at alle typer kroppsvæsker og -lufter kontrolleres. Jeg har evig nok med å fokusere på føttene, at de gjør det de får beskjed om.

En annen ting som skiller meg fra folket fra treningsstudioet er språket deres. De snakker med fremmedsord som «cardio», «kettlebell», «fit» og «curl». Jeg kjenner selvfølgelig igjen noen ord, men selv de blir fremmede etter hvert. Som vernepleier er jeg for eksempel godt kjent med ordet «puls» – jeg vet hvor jeg finner den, hva den burde være og ikke være. Det er en helt annen sak med «makspuls» – jeg har ingen anelse om hva min er eller hvor jeg finner den. De snakker også om «kjerneområdene» mine, som jeg enda har til gode å forstå hva er.

Kort oppsummert, så er jeg den verste versjonen av meg selv på treningsstudioet. Den versjonen som ikke lever opp til samfunnets krav om riktig kroppsfasong, kondis, selvdisiplin og kunnskap om trening og kosthold. Det er vanskelig å se for seg at andre skal like eller elske denne versjonen av en selv.

Når jeg opplever treningsstudioet slik, hvordan er dette stedet da for personer med funksjonsnedsettelser?

De sosiale normene

La oss fortsette med ærligheten – vi alle kjenner på de sosiale normene. Det er når vi ikke lever opp til normene, at de blir til krav. Når samfunnet promoterer trening som godt for både fysikk og psyke, og at den lykkelige person er en som trener, blir det en sosial norm. Og videre til krav for de som ikke trener.

Man kan lese motiverende mottoer som «Feil 7 ganger, reis deg opp 8 ganger», «Hvis du ikke har troen på deg selv, vil du alltid finne en måte å ikke vinne på» og «Uka består av syv dager – og ‘en dag’, er ikke en av dem». Mottoer som bekrefter at de sosiale normene.

Eller man kan høre utsagn som «alle har rett til å være seg selv» eller «ikke bry deg om de andre» men hvorfor er dette nødvendig å påpeke?

Å be en utrent person om å gå på treningsstudioet, er å påpeke at personen ikke lever opp til samfunnets krav. Og når denne personen har kommet seg på treningsstudioet, må personen likevel trosse de sosiale normene. Han eller hun må være den verste versjonen av seg selv.

Man kunne bedt en normalt høflig person om å rape og legge føttene på middagsbordet. Heller sagt: «du kan jo i det minste prøve å gå i joggebuksa i bryllupet». Alt er jo fysisk mulig – å legge føttene på middagsbordet og gå i bryllup i joggebukse – samtidig er det noen sperrer her. Det er de sosiale normene som spiller inn, de vi lærte i barndommen og forventes å følge i voksen alder.

Alene og uten sosiale normer

Den 17. mai var jeg alene på treningsstudioet. Det var ingen andre mennesker som så meg, ingen som sprang fortere enn meg og ingen som løftet mer enn meg.

Det var med andre ord ingen som utøvde de sosiale normene på meg. Jeg kunne fritt være den verste versjonen av meg selv.

Ironi og stigma

Den bedre versjonen av oss selv overlever ikke treningsstudioet. Vi møter oss selv, den dårligere versjonen i døren, og dette gjør treningsstudioet til verdens verste sted. Ironien er vel at det er her vi skal bli en bedre versjon.

Og så lurer vi, helse- og somsorgsutøvere, på hvorfor brukere vegrer seg for å dra på treningsstudioet. De som ofte har flere «feil og mangler» ifølge samfunnets sosiale normer, og som må trosse disse i mye større grad. Det er ikke så et så stort mysterium, om vi bare klarer å se treningsstudioet fra deres ståsted.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

"Vernepleierutdanningen er for akademisk"

Altfor ofte møter jeg studenter, men også ferdigutdannede vernepleiere, som sier at vernepleierutdanningen er for mye akademisk. Det er studenter som irriterer seg over kildehenvisninger og påpeker at de «skal jo ikke bli forskere». Det er vernepleiere som mener utdanningen er praksisfjern med for mye skriftlig arbeid. Det går faktisk så langt at noen skiller «det akademiske» fra det vernepleierfaglige – som om det var to ulike ting. Det er det altså ikke!

Det «akademiske» ses ofte på som noe «kjedelig» og «tørt», fordi det forbindes med lesing og skriving. Det handler om å skrive på en akademisk måte og å lese utfordrende vitenskapelige artikler. Vitenskapelige teorier står sentralt, og sammen med dem er også vitenskapsteori og metoder viktig. Noen har kanskje allerede sovnet her?

Da kan vi kanskje våkne til med dette spørsmålet: Fortjener ikke brukerne gode profesjonsutøvere?

Gode profesjonsutøvere som kan:

• Å skrive objektivt om brukerne

Det er fryktelig subjektivt å skrive i journaler at «Bruker er i god form» eller «Bruker er i godt humør». Vi kan aldri sikkert vite noe som helst om en annen persons sinnsstemning, og det blir etisk feil å hevde dette. Vår jobb er å beskrive; «Bruker sier han er i god form» eller «Bruker smiler og ler». Videre skal vi kunne skrive formelle søknader på vegne av brukerne, hvor vi fremmer deres rettigheter og sikrer rettssikkerhet.

For å klare dette må vi oppdage når vår feilaktige forforståelse preger teksten, og hvordan vi faktisk skriver om andre mennesker på en etisk og forsvarlig måte.

• Å bruke vitenskapelige teorier

Som vernepleier skal man ikke ha herredømme over miljøarbeidet. Ei heller skal en personalgruppe alene diktere hva miljøarbeidet skal bestå av. En vernepleieres antagelser og refleksjoner skal støttes opp av vitenskapelige teorier, som igjen er støttet opp av forskning på praksisfeltet, gjort av flere ulike forskere. Vi kan ikke sitte ene og alene å bestemmer over andre mennesker.

En teori er langt ifra en perfekt representasjon av virkeligheten – det er en forenkling av virkeligheten. Det er ikke meningen at teorier skal representerer virkeligheten eller praksis, fordi det er vi som profesjonsutøvere som skal kunne tilpasse teoriene vår individuelle bruker og han eller hennes situasjon og behov.

For å gjøre dette må vi vite hva en vitenskapelig teori er og hvordan de anvendes riktig.

• Å lese vitenskapelig artikler

Det er jo ikke slik at det vi lærer på vernepleierutdanningen er gyldig for evig og alltid. Ei heller kan vi påstå å huske alt til evig tid. Det er derfor vår plikt å repetere og være oppdatert på den nyeste forskningen.

For å forstå vitenskapelige artikler må vi ha kunnskap om vitenskapsteori. Man skal ikke ta all forskning for god fisk, men være kritisk og reflektert om utvalg av teorier, metode, argumenter og forskningens funn.

For å klare dette må vi kunne søke opp, lese og ikke minst forstå vitenskapelig artikler.

«Det akademiske» + praksis = vernepleierfaget

Jeg håper disse tre punktene viser at det såkalte «akademiske» ved vernepleierutdanningen i stor grad er en del av vernepleierfaget. Og det med god grunn – nemlig å utdanne gode profesjonsutøvere.

Skriftlig arbeid med kildehenvisninger er ikke praksisfjernt, ei heller er det forbeholdt forskere. Det er kunnskap og kompetanse som vernepleiere har, for å gjøre sin egen praksis god – etisk og faglig forsvarlig.

Det er helt greit å synes at «det akademiske» er tørt og kjedelig. Jeg forventer ikke at andre skal synes dette er spennende og morsomt. Det som derimot forventes er at man som fremtidig og nåværende vernepleier forstår at det er viktig for brukerne, og videre at man gjør det som skal til for å bli en god profesjonsutøver. 

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.