Det er personer som tenker at det å
være nordlending er noe negativt, en ulempe her i livet, og noen kan være nordlendinger
selv. Det er synd. Kanskje kommer det av stereotypier som henger igjen fra
gammelt av. På den tiden det sto i sør-norske aviser «nordlendinger ikke ønsket
som leieboere», da vi ble sett på som naive, enkle og umoderne.
Her vil jeg fortelle tre
selvopplevde historier som røper at noen stereotypier enda lever i beste
velgående, men jeg vil også vise at de ikke er utelukkende negativ – å være
nordlending har sine fordeler også.
Men fordeler er kun fordeler om man
er hyggelig, høflig og positiv. Å være nordlending er ikke alene nok. Slemme
personer, som er frekke og har negative holdninger, vil nok oppleve færre
fordeler ved det meste her i livet, uansett hvilken landsdel de kommer fra.
- Peis på
På denne tiden var ikke jeg den
største «bykjøreren» i Trondheim, men kom meg dit jeg skulle ved hjelp av nøye
planlagte ruter: sving til venstre, til høyre, rett frem, bytte fil, lyskryss,
rundkjøring, osv. Jeg hadde hentet en venninne og vi var på tur hjem til meg.
Jeg svingte venstre, rett frem, gjennom rundkjøringen og rett frem. Så begynte
jeg å ane uråd. Omgivelsene hadde forandret seg og det går opp for meg – det er
veiarbeid. Forandringen var intet mindre enn en enveiskjøring, og det var ikke
min retning.
Men vi var ikke de eneste, lenger
opp så vi en parkert personbil med tilhenger. Vi stoppet og lurte på hva vi
skulle gjøre, og ikke minst hva bilen fremfor oss skulle gjøre. Vi ventet,
foreløpig var det ingen hast. Damen i passasjersete var vendt mot mannen i
førersetet – de diskuterte. Damens armer veivet rundt i luften, mens mannen tviholdt
på rattet. Det så ut til at damen vant diskusjonen, for etter noen sekunder kom
mannen i 40-årene ut av bilen og gående mot oss.
Han ser at det sitter to
«ungjenter» i bilen, kikker ned og sukker litt, men kommer til slutt frem til
bilen vår. «Hei, dette er vel enveiskjørt» konstaterer han. «Ja», sier jeg, «vi
har ikkje nokka ainna valg enn å fortsætt, og håp på d bæste. Peis på, vi e
rett bak dåkker». Mannen sier ingenting, men smiler. Han snur og går med rak
rygg tilbake til sin egen bil, setter seg inn og kjører videre. Vi møtte ingen
biler og alt gikk helt fint.
Stereotypiene
Vi har vel alle hørt stereotypien
om at nordlendinger er, i alle fall relativt, avslappede mennesker. Vi tar ikke
så tungt på ting, er mindre alvorlig, og det sies til og med at vi derfor er
nyttige å ha i kriser og ulykker. Å være naiv inkluderer jo blant annet å ikke
forstå alvoret.
Dette betyr ikke at jeg var totalt
avslappet. Jeg hadde brutt loven ved å kjøre i feil retning og hadde politiet
kommet ville nok pipa fått en annen låt. Likevel, situasjonen var langt fra så
alvorlig at det var grunn til panikk – ingen hadde blitt skadet og politiet var
ikke å se. Vi hadde gjort en feil, menneskelig som vi er. Valgmulighetene våre
var begrenset. Det var ikke plass til å snu, i alle fall ikke for han med
tilhenger og for meg hadde det tatt en liten evighet å snu med min svingradius.
Det beste alternativet var å kjøre videre.
Samtidig sa tidligere erfaringer at
dette gikk bra. Det var nemlig ikke min først gang – det var fjerde gangen jeg
kjørte i feil retning. Første gang var i Nordland. Jeg hadde nettopp tatt
sertifikatet og var sjåfør en lørdagskveld. Med politiet bak (årsaken til det
hele tror jeg!), kjørte vi sammen ned en enveiskjørt gate i Svolvær, i feil
retning. De fulgte etter litt til, før de ble lei og fant på noe annet å gjøre.
Antar jeg i alle fall. Andre gangen var i et parkeringshus, mens tredje gangen
var fortauskanten til NRK (historier til en annen gang).
Hadde politiet kommet hadde det
ikke vært annet valg enn å lagt seg flate, unnskyldt og forklart seg så godt vi
kunne. Mannens opplevelse av det hele syntes å være noe annerledes. Han, og det
jeg antar var kona, tenkte det var best å stoppe opp. Hvor lenge de hadde stått
der vet jeg ikke, men det var nok en stund. Så kom vi og ble deres «partners in
crime».
Mannens selvtillit i det han går
tilbake til bilen, setter seg inn og «peiser på» bekrefter dette. De trengte
bare noen å støtte seg på, noen som var avslappet og tok avgjørelsen. I
ettertid lurer jeg på hvor lenge de ville stått der, før noen kom og sa «peis
på».
«Hestkuk»
Når jeg først kom til Trondheim for
å starte ved vernepleierutdanningen måtte jeg bo to uker ved Berg studentby til
leiligheten var innflyttingsklar. Her bodde jeg sammen med en jente fra Oslo,
og etter et par dager sier hun: «Du Stine, du er vel fra Nord-Norge?». «Ja»,
bekrefter jeg og lurer på hvorfor dette plutselig var blitt aktuelt å avklare.
«Men jeg har aldri hørt at du har sagt hestkuk?». Det siste ordet kom nesten
pustfritt ut av munnen hennes og jeg måtte anstrenge meg for å høre hva hun
faktisk sa. Jeg måtte ærlig innrømme at det hadde jeg ikke tenkt så mye på.
«Men du har tenkt på det?» spør jeg. Hun hadde forventet at jeg som nordlending
med jevne mellomrom sa «hestkuk». Jeg forsøkte så godt jeg kunne å forklare at
«hestkuk» ikke var mitt foretrukket banningsord. Videre at bannskap handler om
god flyt, og derfor kunne man ikke bare gå rundt og si «hestkuk» - det må jo
passe inn, i kontekst og ordflyt. Hun så rett og slett litt skuffet ut.
Jeg liker å tro at jeg lenger inn i
fadderukene gjorde det godt igjen. Når jeg kom hjem fra polet og fra festlige
arrangementer i 5-6 tiden på morgenen, levde jeg i alle fall opp til andre forventninger.
Dette kunne hun konstatere en morgen når jeg sto opp klokken 9 etter å ha
kommet noe sent hjem: «Stine, du er
nordlending du». Denne gangen var det en selvsikker ytring, og ikke noe tvilende
spørsmål – nå var hun sikker.
Vi fant tonen og på den siste dagen
kunne jeg ikke dy meg. Vi sa ha det og ønsker hverandre lykke til. Jeg legger spontant til «hestkuk». Hun ler så
tårene spretter og gir meg en god klem. Det var ikke noe god bannskap, det
hadde ingen flyt og ingen hensikt, men hun ble kjempefornøyd.
Stereotypiene
Jenta ovenfor hadde nok ikke møtt
mange nordlendinger, men det var tydelig at hun likevel hadde sine ideer om
hvordan nordlendinger skulle være. Spørsmålene var oppriktige, og hun satser
hardt på at jeg kom til å bli verken sur eller fornærmet.
Historien ovenfor røper
selvfølgelig stereotypien om at alle nordlendinger sier «hestkuk». Dette kan vi
leve med. Men det er annen stereotypi som også gir seg til kjenne: man kan spørre
nordlendinger om det meste. Det er nok derfor vi til tider kan få svært rare
eller personlige spørsmål. Vi er oppfattet som åpne, hyggelig og snille, og
personer kan la masken falle og si det de faktisk tenker på. Vi blir ikke lett
fornærmet, men tar det meste med ro og humor.
En annen stereotypi er selvfølgelig
at vi har humor, og her fikk jeg bekreftet at humoren vår, den er knakkende god!
- Du kan itj gå hær!
Som mange andre studenter hadde jeg
helgestilling i Trondheim. På denne tiden var det ved et bofellesskap for
personer med utviklingshemming, hvor jeg vanligvis hjalp til med middagslaging,
vasking og andre småting. En dag var vi lavt bemannet og jeg fikk spørsmål om å
kjøre til en bruker utenfor bofellesskapet. Det fristet ikke, fordi jeg måtte
kjøre bil i byen, finne frem til møtestedet og dessuten kjente jeg ikke
personen. Men jeg sa «ja». Og lederen sa: «da må du komme deg avgårde, du skal
være i sentrum om 30 minutter». Pulsen steg – jeg hater å ha det travelt.
Kjøringen og parkeringen gikk kjempebra.
Det vil si: jeg hadde kjørt en kjent rute og parkert på et kjent sted.
Utfordringen var at «min» parkeringsplass lå et stykke unna møtestedet. En
annen person ville sikkert parkert mye nærmere, men de som kjenner meg vet at
dette var den eneste mulige løsningen.
Jeg begynte å småspringe mot
møtestedet. Det var sent på vinteren, her og der var fortauet dekket av is, så jeg
kikket ned for å unngå isen. Plutselig ser jeg et par arbeidsstøvler, vender
blikket opp, og stirrer rett inn en eldre manns sinte øyne. Hans nesetipp var
bare centimeter unna pannen min. Jeg rygger bak og ser meg rundt: til venstre
ligger det planker og mursteiner, til høyre langs veien går en kraftig rød og
gul teip mellom to kjegler, og bak mannen står et stort stillas.
Mannen sier irritert på trøndersk:
«du kan itj gå hær!». Han er tydelig opprørt, forståelig nok siden jeg valset
rett inn i byggefeltet hans. I øyeblikket lurer jeg på hvor mange ganger han er
frustrert i løpet av en dag; hvor mange personer som arrogant overser teip og
skilt fordi de ikke orker å gå rundt. Han sier ikke mer, han venter på et svar:
«Helvætte», detter ut av meg. Kjapt legger jeg til: «Unnskyll, æ har vesst gått
rætt inn i byggefelte dett. D va ikkje meininga, æ leite etter en overgang før
æ trur æ sku ha vært på ainner sia av gata her».
Mannens øyne lyser opp, han smiler,
flytter seg til siden, peker fremover og sier: «Du kan bærre fortsett ne her.
Ser du slutten av stillase der? D e overgangen». Overasket takker jeg så mye
for hjelpen og fortsetter gjennom byggefeltet.
Stereotypiene
Denne opplevelsen forbløffer meg
fortsatt. Stemningen snur umiddelbart når han hører at jeg er nordlending. Jeg
som hadde forventet, og fortjent, en skikkelig skyllebøtte av kjeft, fikk
veiledning til å gå gjennom byggefeltet. Hvilken stereotypi som gjelder her er
jeg usikker på, men det minner meg om en annen historie fra Namsos:
For de som ikke er så godt kjent i
Namsos kan jeg si at byen har en utrolig god infrastruktur når det gjelder
veier. Det er stier og små veier overalt, og hvor det synes naturlig å
avslutte, så kan du banne på at en minst en vei fortsetter. Dette gjør det jo
utrolig utfordrende for de ikke fult så lokale å finne frem. Tidlig en
torsdagsmorgen var jeg på tur til en hytte, hvor jeg, to andre lærere og ferske
vernepleierstudenter skulle bli bedre kjent. På forhånd hadde jeg gått opp
ruten, men senere fått vite at det gikk en snarvei, som kortet ned ruten
betraktelig. Jeg planla nå å finne denne snarveien, for å spare skritt. Tid
hadde jeg nok av, for om jeg ikke fant svarveien, så skulle jeg gå den
planlagte ruten.
Jeg befinner meg midt i et
boligfelt, og blir stående å lure på om jeg skal ta til høyre eller venstre.
Magefølelsen min sier «høyre, høyre», men den har flere ganger visst seg å være
fullstendig upålitelig, så jeg forsøker å overhøre den. Det kommer en personbil
og jeg benytter sjansen. Jeg går ut på veien og vinker til damen i bilen. Hun
stopper og veiver ned ruten. Jeg forklarer kort hvem jeg er og hvor jeg skal.
Hun peker til venstre, sier noe om å gå rett frem men at jeg ta til høyre ved
lyktestolpene. Jeg takker for hjelpen og hun kjører videre til jobb. Jeg går
til venstre, og skjennes på magefølelsen som igjen hadde gitt falsk
veianvisning.
Mens jeg går å skjennes for meg
selv, kommer damene kjørende tilbake. Hun veiver ned ruten og sier: «Jeg tenkte
kanskje du vil sitte på?». Overrasket takker jeg ja og hopper inn i bilen. Jeg
presenterer meg med navn denne gangen og sier «før ei flott tellfeldigheit at
du sku samme vei som mæ». Damen smiler og innrømmer at det skal hun ikke, men
at hun hadde god tid og kunne kjøre meg et stykke.
Historiene viser kanskje begge den
samme stereotypien: nordlendinger er naive og litt enklere enn folk flest. Og
når vi ikke skjønner hva skilt som «arbeid pågår» og «bruk fortauet på andre
siden» betyr, så kan vi ikke klandres. Damen som ga meg skyss tenkte kanskje i
de samme banene: «den nordlendingen kommer aldri til å finne frem». Hun snudde
og kom tilbake, for å kjøre meg så langt hun kunne. Det var som om hun ikke
ville ha en forvillet nordlending på samvittigheten.
Den andre siden er jo at
nordlendinger kan man stole på. Arbeidstrønderen stolte på at jeg gikk pent
gjennom byggefeltet og ikke ødela noe. Namsosværingen stolte såpass at det å gi
meg skyss ble ufarlig. Å tilby en nordlending skyss er ikke det samme å tilby
en fremmed skyss.
Det er som dette: En nordlending er
en venn du enda ikke har møtt J
Lenge leve stereotypier
Av og til så tenker jeg: lenge leve
stereotypiene om nordlendingene. Ikke bare er de fordeler, men de gjør livet
interessant. De har i alle fall til nå ikke gjort livet noe verre.
Jeg har ikke noe imot at personer
tenker jeg er litt naiv, enkel eller umoderne første gang de møter meg. Den
andre siden av disse stereotypiene er ofte at nordlendinger blir sett på som
snille, hyggelig, og høflige, samt mennesker man kan stole på, enten det
gjelder avgjørelser, byggefelt eller skyss.
.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.
