Noen tanker om naturlighet og godhet

Det er usikkert hvorfor, men en ting er sikkert – vi mennesker er fryktelig opptatt av det «naturlige».

Vi snakker om naturlige matvaner – som når vi mener det er mest naturlig å spise kjøtt fremfor planter, eller omvendt. «Urbefolkning», «innfødte» og «landsmenn» er begreper som beskriver den naturlige befolkningen på steder. Mens «innvandrere» og «utlendinger» definerer mennesker som kommer utenfra. Sminke er stemplet som unaturlig fordi kroppen blir tilført noe som ikke er der fra før. Det samme kan sies om teknologi av ulike slag, som blir «unaturlig» fordi det er nytt. Det naturlige er ofte noe gammelt – eldre tradisjoner, gamle ting, skikker og vaner. Slik det var før i tiden.

Når vi føler og mener noe er «naturlig» får dette en høyere verdi for oss. Det blir med andre ord viktig for oss, og vi ser på det som riktig og godt. 

At noe er «naturlig» brukes som et argument for at det er det riktige eller gode å gjøre. Om jeg mener at mennesker ikke burde spise kjøtt, forflytte seg (urbefolkninger skal være på sitt sted og innvandrere er ikke velkomne der), ingen burde sminke seg eller bruke teknologi, så kan jeg si at det er unaturlig og derfor noe vondt og dårlig. Det naturlige definerer det riktige og gode, mens motsetningen, det unaturlig, automatisk blir galt og vondt.

Argumentene for det naturlige synes å ligge i tre leire: 1) å referere til naturen, 2) å poengtere at det var slik før og 3) å hevde at naturlig er det flertallet mennesker gjør det eller er enig i.

Svært få setter spørsmålstegn ved hva som er kan sies å være naturlig.

Argument 1: Natur

Begrepet «natur» er en del av begrepet «naturlige» og en koblingen mellom de to synes lett og kanskje overbevisende. Men en nærmere kikk viser at naturen som argumentasjon for det naturlige ikke alltid er like vanntett.

For eksempel blir det ulogisk å hevde at mat fra planter er mer naturlig enn kjøtt, ettersom dyr også er en del av naturen. Det samme skjer om man hevder at kjøtt er mer naturlig enn planter. Ser man på jorden uten tidsperioder og nasjoners grenser blir det også rart å snakke om urbefolkninger eller landsmenn som mer naturlig enn innflyttede mennesker. Vi glemmer (eller bevisst overser) at tidsperioder og nasjonale grenser er skapt av mennesker, og ikke naturen og slik derfor ikke naturlig. Samtidig er vel alle mennesker av naturen – uansett hvor vi er plassert.

Sminke er laget av mennesker, men likevel skapt av naturens innhold – materiale og kjemiske forbindelser. På lignende vis har vi skapt plastikkflasker, kaffekopper, falsk pels og teknologi som TV-er, PC-er og medisinske apparater. Jo mer jeg tenker på det, jo mer synes det umulig for oss å spise eller skape fysiske ting som ikke er fra naturen. Vi må ha et utgangspunkt, et materiale, enten det er et enkeltstående materiale som vedkubber eller en kombinasjon av materialer som atomer. (Hvordan vi benytter det vi lager fra naturen blir en annen sak og kanskje et annet innlegg).

Ovenfor kommer et annet poeng frem: Naturen er verken god eller vond. I naturen dør alle, ofte på grusomt vis; jordskjelv, oversvømmelser, brann og drap. Naturen har intet moralsk ståsted – riktig og feil, godt og vondt er menneskeskapt. Det blir slik absurd å koble naturlig til naturen, for så å argumentere at det naturlige alltid er riktig eller godt.

Argument 2: Før i tiden

Det naturlige tilhører ofte fortiden, slik det var før noe nytt kom. Her har jeg mange spørsmål: Lever vi nå i en unaturlig verden fordi vi ikke bor i huler, ikke lager all mat over bål eller ikke går kledd i pels? Hvor langt tilbake i tid må vi gå for å finne det naturlige? Hvem har kunnskap til å bestemme hvilken tid dette er? Og ikke minst spørsmålet: hva skal vi gjøre om vi finner ut av dette?

Av tre årsaker tviler jeg stort på at «det naturlige starttidspunkt» kan defineres. For det første fordi menneskeheten aldri vil kunne bli enige om et bestemt tidspunkt. For det andre vil defineringen innebære alvorlige konsekvenser som vi ikke er villig til å gjennomgå. Hvem er villig til å gi fra seg goder som komfortable hus, PC, komfyr, vaskemaskin, flyreiser, posttjenester, båtreiser, buss, bil, telt, kulepenn, bøker, sofaer, stoler og bord? Alt dette er oppfunnet av mennesker i ulike historiske perioder. Mennesket er for egoistisk til å gi opp alt dette, derav uenigheten som vil oppstå – jo lengre tilbake vi går, jo mer vil vi måtte gi fra oss.

For det tredje tror jeg ikke at tidspunktet eksisterer. Mennesket (og naturen) er i kontinuerlig endring, og det «naturlige» vil derfor defineres ulikt i ulike perioder. Det er verken mulig eller nyttig å definere noe «naturlig starttidspunkt».

Det naturlige kjente, nære og trygge

Å argumentere for at fortiden inneholder mer naturlighet (og slik også mer godhet) enn nåtiden tror jeg er et uttrykk for frykt. Hva som er naturlig endres fra tidsperiode til tidsperiode, hvor nye ting og hendelser blir gamle kjente og naturlige ting og hendelser. Slik er det sant at fortiden inneholder naturlighet, men det betyr ikke nåtidens ting eller hendelser er unaturlige. De er nye og ukjente.

Det naturlige er noe kjent og nært for oss, som gjør verden forutsigbar. Forutsigbar fordi vi kjenner verden vår slik den er; hva den inneholder, hva den ikke inneholder, hva som oftest skjer, og hva som sannsynligvis ikke skjer. Forutsigbarhet gir til slutt trygghet.

Når da det naturlige rokkes ved, rokkes det også ved vår trygghet. Trygghetens motsetning er frykt. Noe nytt og ukjent kan skape frykt for å miste det kjente og nære; oss selv, våre nærmeste, våre tradisjoner, verdier og tro.  

Å tviholde på ideen om det naturlige, noe evigvarende riktig og godt, kan slik være en reaksjon skapt av en frykt for endring av noe kjent og trygt. En svært forståelig og rasjonell reaksjon, men ikke en solid argumentasjon for at noe er mer riktig eller godt når det gjelder nåtiden.

Argument 3: Menneskelig flertall

Mennesker er sosiale dyr – vi hermer etter andre fra fødselen av, følger strømmen av mennesker på flyplasser og vegres oss for å si eller gjøre noe få andre gjør. Sistnevnte kan være å si imot andre eller gå sin egen vei når det gjelder utdanning, jobb, kjærlighet og generelt liv. Det fører til at vi ofte gjør eller tilsynelatende mener det samme de fleste andre rundt oss. Er dette noe naturlig, så er det er absolutt ikke automatisk riktig eller godt av den grunn.

Det florerer av eksempler på at menneskelig flertall kan skape frykt, sinne, kaos og krig: 1) Elever som ikke våger å fortelle om mobbing, 2) lærere som tier om dårlig arbeidsmiljø, 3), helse- og omsorgspersonell som vegrer å si imot ledelsen, 4) forskere som skjuler eller manipulerer funn og ikke minst 5) 2. verdenskrig og forfølgelsene av jøder og romfolk.

Det naturlig er verken godt eller vondt

«Naturlig» er ikke synonymt med «riktig» og «godt». Er det overhodet mulig å identifisere noe som kan kalles naturlig beveger vi oss kjapt inn i begrepsapparatene til relativisme, individualisme og kultur.

Om noe er naturlig eller unaturlig avhenger først av øyet som ser og personen som fortolker (det er individuelt), og slik blir alt åpent for flere ulike fortolkninger, forståelser og sannheter (det blir relativistisk). Dette gjør «naturlighet» totalt ubrukelig som argument for hva andre skal gjøre eller si og som argument for en felles universell godhet og riktighet.

Denne typen naturlighet kan kun brukes som argument og begrunnelse for hva en selv skal gjøre eller si, fordi den er subjektiv; basert på egne øyer og egen fortolkning og forståelse. Den burde med andre ord ikke brukes mot andre.

Når man argumenterer for at andre skal endre sine vaner og liv, eller omfavne nye verdier, så skal argumentasjon være objektiv og saklig. Den skal begrunne og forklare endringen på et nøytralt plan, med fakta som understøtter hvorfor. Når man bestemmer seg for å forsøke å endre andre menneskers liv burde dette være minimumskravet.

Kultur, toalettvaner og død

Det som vi mennesker skaper, som ikke er fysiske elementer fra naturen, er kultur – våre vaner, tradisjoner, tro og verdier.

En gang diskuterte jeg med en venn som var frustrert over menneskehetens toalettvaner. Han sa: «Hvorfor kan vi ikke bli enige om måten vi går på toalettet!». Den ene måten var den vanlige norske måten med toalettpapir, mens den andre var å gjøre seg ren med vann (det finnes flere måter, men disse var de to han eksemplifisert sin frustrasjon med). Jeg sier: «Det er nok kulturelt». I mitt hodet var egentlig diskusjonen lagt død, men han fortsatt å snakke om toalettvanene og hvor lett det hadde vært om vi bare kunne velge én av de to. Det trengtes en mer grundig forklaring: «Med kulturelt mener jeg at det ikke finnes noe riktig måte – en som er mer hygienisk enn den andre. Begge ser ut til å fungere fint og oppnå målet – å bli ren og pen, nedentil og bak. Det handler kun om hva vi er vant med».

Diskusjonen døde og det samme håper jeg skal skje med naturlighet som argumentasjon.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Selvtillitsboksen

Av og til får jeg komplimenter som: «Måten du går på stråler selvsikkerhet», «Du er så tøff», «Jeg skulle ønske jeg var like komfortabel med å snakke fremfor folk som du er» eller «Du er så sikker på deg selv og det du gjør».

Det er jo alltid hyggelig med (genuine) komplimenter, men det er så merkelig. Særlig når det kommer til selvtillit, for det kolliderer helt med mitt eget bilde. Jeg er livredd for å falle når jeg går, alltid skittnervøs før jeg skal åpne kjeften, og alt ved meg selv og det jeg gjør analyseres om og om igjen. For to år siden klorte jeg neglebåndene mine til blods foran 50 mennesker, og det eneste jeg skulle gjøre var å presentere meg selv. Høy selvtillit er ikke ord jeg ville brukt for å beskrive meg selv.

Et ord jeg heller ville brukt er «selvtillitsboks». Ordet får en tjukk rød strek av Word, sikkert fordi det er oppdiktet ord (så vidt jeg vet). Det er mitt «hemmelige våpen», som jeg ønsker å dele med andre. Alle burde ha sin egen selvtillitsboks, men også alle burde gjøre en innsats for å være en del av andres selvtillitsboks.

Selvtillitsboksen min

Selvtillitsboksen min eksisterer kun i mitt hode, hvor den er fylt med spesielt verdifulle minner. I den ligger mammas store glede over morsdagskort i alle former og fasonger, og den fæle julebamsen jeg utålmodig skar ut i tre på sløyden. Her er også ordene «Du er tåff» fra pappa, og den første gangen jeg laget middag til hele familien og min stefar sa: «Se her alle sammen, ikke bare har hun laget middag, men se så ryddig kjøkkenet er!». Mamma lærte meg at å gi av seg selv har mer verdi enn penger. Det viste seg at jeg ble litt «tåff» (pappas ord for tøff), og den dag i dag rydder jeg fortsatt kjøkkenet mens middagen koker (mer enn én gang har sausen blitt brent fordi jeg bare måtte vaske opp). Jeg har vært velsignet med en god familie som har fylt selvtillitsboksen med flere hundre minner av «Gratulerer!», «Dette klarer du», «Du er så modig», «Vi er så stolt av deg» og «Jeg er glad i deg».

Overraskelsen til min norsklærer på videregående over særoppgaven er godt plassert i selvtillitsboksen. Oppgaven analyserte tre av Jens Bjørneboes bøker og definerte «talerør» og budskap, og hun sa: «Dette er du flink til, Stine». Selv om det skulle gå fem år før jeg for alvor begynte med skriving og analyse, motiverte minnet meg, og fortsetter å motivere. Jeg har nok ikke bare gledet lærere. En mer irritert lærer ved NTNU sa: «Det er svært lite forskning på dette området, med å velge dette gjør du det vanskelig. Du kommer ikke til å finne passende teorier og jeg anbefaler deg å velge noe annet». Lite visst han om selvtillitsboksen og det norsklæreren hadde sagt til meg syv år tidligere. Lang historie gjort kort: jeg var «tåff», ga meg selv til bacheloroppgaven, var ryddig og strukturert, og det gikk bra.

I selvtillitsboksen finner du også min første ordentlig tale. Det var på en FO kongress med FO-studentene HiST, foran flere hundre mennesker på et fancy hotell i Trondheim. Jeg husker egentlig ikke så mye. Oppe på talerstolen blir salen helt svart. Jeg ser den hvite huskelappen og maskinen som teller ned taletiden. Jeg sier det jeg kom for å si og skynder meg bort. Endelig nede ser jeg en fra FO-studentene reiser seg. Hun kommer småjoggende mot meg, sier høyt «det var drittbra» og slår armene rundt meg. Da ble jeg stolt, og det er dette jeg husker. I ettertid viste det seg at talerstolen var så høy (og jeg så lav) at ingen hadde sett hvordan huskelappen skalv ukontrollert, men likevel i takt med knærne.

Gode venner har jeg på merkelig vis også klart å skaffe meg. De er ikke så mange, men «kvalitet fremfor kvantitet». De er tålmodige, kritiske og forståelsesfulle. De lytter og ikke minst så godtar de alle mine såkalte personlige særtrekk. De vet hva som er viktig for meg og hva jeg trenger (selv om det ikke alltid sammenfaller med det jeg vil). Som mange andre hadde jeg skrivesperre og tankesperre under masterarbeidet. Min bestevenninne tok meg med på en kjøretur (på tross av at jeg selv følte jeg måtte være hjemme og skrive). Jeg snakket hele veien fra Ranheim til Havna. Hun sier: «Stine, jeg skjønner ikke noe av det du snakker om, jeg bare hører på, så snakker du deg til en løsning. Dette klarer du!». Og jeg klarte det.

I fjor til jul kom det minner svært annerledes enn de andre inn i selvtillitsboksen. De handler om to små gutter, en fantastisk kjæreste, en stresset meg, og juletradisjoner. For første gang ordnet jeg og Harald Martin jul, og vi sparte ikke på noe. Huset ble vasket og pyntet, og julegardiner lånt av mamma. Vi kjøpte vårt første juletre, som krevde juletrefot, lyslenke og julekuler. Det var lutefisk på lillejulaften og pinnekjøtt med tilbehør på julaften. Harald Martin lagde en løksaus julen verdig helt fra bunn. Vi hadde selvfølgelig god hjelp av min mamma og stefar (hjemmelagd lutefisk, kaker og hjemmerøkt bacon), men likevel ikke mindre bra gjort av oss. Guttene var lykkelig, vi var slitne og stolte.

«Du er vakker og fin». Det tror jeg min kjære tålmodige kjærest har sagt 10 000 ganger det siste året. Han gir ikke opp – han repeterer og håper det en dag siger inn. Kanskje er det på vei inn i selvtillitsboksen? Vi får se (selvtillitsboksen har ganske høye krav).

Det siste minnet lagt i selvtillitsboksen er hunden Hugo. Han var hos meg hele livet sitt. I over 11 år ga han meg utrolig mye glede, trygghet og mot til å takle livet, alt gjennom sin ubetingete kjærlighet. Han ble en bestekompis, reisekamerat, samboer, sønn og til slutt en gammel mann. Samtidig var han mitt ansvar, og jeg er stolt over å kunne si at jeg – helt til det siste – alltid gjorde mitt beste for at han skulle ha det bra. Gjentagende annerkjennelse og bekreftelser fra familie, kjæreste og venner hjalp meg å innse dette. Det betyr ikke at jeg eller Hugo var perfekt. Som den første hunden ble han litt som «den første pannekaken». Likevel, alt tatt i betraktning, et liv fylt med sykdom ble et godt langt levd liv.

Hvordan fungerer selvtillitsboksen?

Som alt annet i min verden har selvtillitsboksen en forklaring, analysert, falsifisert, verifisert og testet i praksis. Det heter seg: «tenk positivt, og det positive gror». Så jo mer jeg er i selvtillitsboksen, jo mer positivt tenker jeg, og flere positive ting skjer, som for eksempel større selvtillit.

Dette blir selvfølgelig for flytende, tilfeldig og lite forklarende for meg, men det kan forklares i mer vitenskapelige termer også. Vi vet at repetisjon er bra når man leser. Jo flere ganger man leser en setning jo bedre husker man og forstår den. Det handler om at hjerneceller, signaler og kontaktpunkter. Slik fikk jeg det enkelt forklart av en som kunne dette mye bedre enn meg:

«Hver gang man tenker noe så sendes det signaler mellom hjernecellene, og ved repetisjon så forsterkes dette. Det kan sammenlignes med en sti i skogen. Hver gang man går på stien så blir den tydeligere og enklere å gå».

Jeg tenker at selvtillitsboksen også fungerer slik, akkurat som lesing og repetisjon. Hver gang jeg tenker på et minne om en hendelse som ga meg selvtillit, får jeg selvtillit. Men det holder ikke å tenke bare positivt, eller «jeg er flink», «jeg er flink», «jeg er flink». For meg må tankene kobles til konkrete hendelser, for at de skal være sanne og til å stole på – at jeg faktisk er flink til noe.

Og som stien i skogen må selvtilliten vedlikeholdes, og selvtillitsboksen er kilden til skrittene jeg tar.

Vær en del av andres selvtillitsboks

Om du ser meg komme selvsikkert gående eller selvsikkert snakker fremfor mennesker kan du banne på at jeg nettopp har vært i selvtillitsboksen. Selvtillitsboksen fylles stadig med nye minner, men den blir aldri full. Alle minnene ligger der, klar til å hentes frem når det blir nødvendig, og de blir aldri brukt opp.

Selvtillitsboksen hadde ikke eksistert uten de andre – min familie, min kjæreste, min Hugo, mine venner, kollegaer og tidligere lærere. Deres ord og handlinger blir til mine erfaringer og minner, og videre til min selvtillit.

Jeg ber om at jeg bidrar til deres selvtillit, at jeg gir like mye som jeg får. Alle burde være en del i andres selvtillitsboks.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.