Selvtillitsboksen

Av og til får jeg komplimenter som: «Måten du går på stråler selvsikkerhet», «Du er så tøff», «Jeg skulle ønske jeg var like komfortabel med å snakke fremfor folk som du er» eller «Du er så sikker på deg selv og det du gjør».

Det er jo alltid hyggelig med (genuine) komplimenter, men det er så merkelig. Særlig når det kommer til selvtillit, for det kolliderer helt med mitt eget bilde. Jeg er livredd for å falle når jeg går, alltid skittnervøs før jeg skal åpne kjeften, og alt ved meg selv og det jeg gjør analyseres om og om igjen. For to år siden klorte jeg neglebåndene mine til blods foran 50 mennesker, og det eneste jeg skulle gjøre var å presentere meg selv. Høy selvtillit er ikke ord jeg ville brukt for å beskrive meg selv.

Et ord jeg heller ville brukt er «selvtillitsboks». Ordet får en tjukk rød strek av Word, sikkert fordi det er oppdiktet ord (så vidt jeg vet). Det er mitt «hemmelige våpen», som jeg ønsker å dele med andre. Alle burde ha sin egen selvtillitsboks, men også alle burde gjøre en innsats for å være en del av andres selvtillitsboks.

Selvtillitsboksen min

Selvtillitsboksen min eksisterer kun i mitt hode, hvor den er fylt med spesielt verdifulle minner. I den ligger mammas store glede over morsdagskort i alle former og fasonger, og den fæle julebamsen jeg utålmodig skar ut i tre på sløyden. Her er også ordene «Du er tåff» fra pappa, og den første gangen jeg laget middag til hele familien og min stefar sa: «Se her alle sammen, ikke bare har hun laget middag, men se så ryddig kjøkkenet er!». Mamma lærte meg at å gi av seg selv har mer verdi enn penger. Det viste seg at jeg ble litt «tåff» (pappas ord for tøff), og den dag i dag rydder jeg fortsatt kjøkkenet mens middagen koker (mer enn én gang har sausen blitt brent fordi jeg bare måtte vaske opp). Jeg har vært velsignet med en god familie som har fylt selvtillitsboksen med flere hundre minner av «Gratulerer!», «Dette klarer du», «Du er så modig», «Vi er så stolt av deg» og «Jeg er glad i deg».

Overraskelsen til min norsklærer på videregående over særoppgaven er godt plassert i selvtillitsboksen. Oppgaven analyserte tre av Jens Bjørneboes bøker og definerte «talerør» og budskap, og hun sa: «Dette er du flink til, Stine». Selv om det skulle gå fem år før jeg for alvor begynte med skriving og analyse, motiverte minnet meg, og fortsetter å motivere. Jeg har nok ikke bare gledet lærere. En mer irritert lærer ved NTNU sa: «Det er svært lite forskning på dette området, med å velge dette gjør du det vanskelig. Du kommer ikke til å finne passende teorier og jeg anbefaler deg å velge noe annet». Lite visst han om selvtillitsboksen og det norsklæreren hadde sagt til meg syv år tidligere. Lang historie gjort kort: jeg var «tåff», ga meg selv til bacheloroppgaven, var ryddig og strukturert, og det gikk bra.

I selvtillitsboksen finner du også min første ordentlig tale. Det var på en FO kongress med FO-studentene HiST, foran flere hundre mennesker på et fancy hotell i Trondheim. Jeg husker egentlig ikke så mye. Oppe på talerstolen blir salen helt svart. Jeg ser den hvite huskelappen og maskinen som teller ned taletiden. Jeg sier det jeg kom for å si og skynder meg bort. Endelig nede ser jeg en fra FO-studentene reiser seg. Hun kommer småjoggende mot meg, sier høyt «det var drittbra» og slår armene rundt meg. Da ble jeg stolt, og det er dette jeg husker. I ettertid viste det seg at talerstolen var så høy (og jeg så lav) at ingen hadde sett hvordan huskelappen skalv ukontrollert, men likevel i takt med knærne.

Gode venner har jeg på merkelig vis også klart å skaffe meg. De er ikke så mange, men «kvalitet fremfor kvantitet». De er tålmodige, kritiske og forståelsesfulle. De lytter og ikke minst så godtar de alle mine såkalte personlige særtrekk. De vet hva som er viktig for meg og hva jeg trenger (selv om det ikke alltid sammenfaller med det jeg vil). Som mange andre hadde jeg skrivesperre og tankesperre under masterarbeidet. Min bestevenninne tok meg med på en kjøretur (på tross av at jeg selv følte jeg måtte være hjemme og skrive). Jeg snakket hele veien fra Ranheim til Havna. Hun sier: «Stine, jeg skjønner ikke noe av det du snakker om, jeg bare hører på, så snakker du deg til en løsning. Dette klarer du!». Og jeg klarte det.

I fjor til jul kom det minner svært annerledes enn de andre inn i selvtillitsboksen. De handler om to små gutter, en fantastisk kjæreste, en stresset meg, og juletradisjoner. For første gang ordnet jeg og Harald Martin jul, og vi sparte ikke på noe. Huset ble vasket og pyntet, og julegardiner lånt av mamma. Vi kjøpte vårt første juletre, som krevde juletrefot, lyslenke og julekuler. Det var lutefisk på lillejulaften og pinnekjøtt med tilbehør på julaften. Harald Martin lagde en løksaus julen verdig helt fra bunn. Vi hadde selvfølgelig god hjelp av min mamma og stefar (hjemmelagd lutefisk, kaker og hjemmerøkt bacon), men likevel ikke mindre bra gjort av oss. Guttene var lykkelig, vi var slitne og stolte.

«Du er vakker og fin». Det tror jeg min kjære tålmodige kjærest har sagt 10 000 ganger det siste året. Han gir ikke opp – han repeterer og håper det en dag siger inn. Kanskje er det på vei inn i selvtillitsboksen? Vi får se (selvtillitsboksen har ganske høye krav).

Det siste minnet lagt i selvtillitsboksen er hunden Hugo. Han var hos meg hele livet sitt. I over 11 år ga han meg utrolig mye glede, trygghet og mot til å takle livet, alt gjennom sin ubetingete kjærlighet. Han ble en bestekompis, reisekamerat, samboer, sønn og til slutt en gammel mann. Samtidig var han mitt ansvar, og jeg er stolt over å kunne si at jeg – helt til det siste – alltid gjorde mitt beste for at han skulle ha det bra. Gjentagende annerkjennelse og bekreftelser fra familie, kjæreste og venner hjalp meg å innse dette. Det betyr ikke at jeg eller Hugo var perfekt. Som den første hunden ble han litt som «den første pannekaken». Likevel, alt tatt i betraktning, et liv fylt med sykdom ble et godt langt levd liv.

Hvordan fungerer selvtillitsboksen?

Som alt annet i min verden har selvtillitsboksen en forklaring, analysert, falsifisert, verifisert og testet i praksis. Det heter seg: «tenk positivt, og det positive gror». Så jo mer jeg er i selvtillitsboksen, jo mer positivt tenker jeg, og flere positive ting skjer, som for eksempel større selvtillit.

Dette blir selvfølgelig for flytende, tilfeldig og lite forklarende for meg, men det kan forklares i mer vitenskapelige termer også. Vi vet at repetisjon er bra når man leser. Jo flere ganger man leser en setning jo bedre husker man og forstår den. Det handler om at hjerneceller, signaler og kontaktpunkter. Slik fikk jeg det enkelt forklart av en som kunne dette mye bedre enn meg:

«Hver gang man tenker noe så sendes det signaler mellom hjernecellene, og ved repetisjon så forsterkes dette. Det kan sammenlignes med en sti i skogen. Hver gang man går på stien så blir den tydeligere og enklere å gå».

Jeg tenker at selvtillitsboksen også fungerer slik, akkurat som lesing og repetisjon. Hver gang jeg tenker på et minne om en hendelse som ga meg selvtillit, får jeg selvtillit. Men det holder ikke å tenke bare positivt, eller «jeg er flink», «jeg er flink», «jeg er flink». For meg må tankene kobles til konkrete hendelser, for at de skal være sanne og til å stole på – at jeg faktisk er flink til noe.

Og som stien i skogen må selvtilliten vedlikeholdes, og selvtillitsboksen er kilden til skrittene jeg tar.

Vær en del av andres selvtillitsboks

Om du ser meg komme selvsikkert gående eller selvsikkert snakker fremfor mennesker kan du banne på at jeg nettopp har vært i selvtillitsboksen. Selvtillitsboksen fylles stadig med nye minner, men den blir aldri full. Alle minnene ligger der, klar til å hentes frem når det blir nødvendig, og de blir aldri brukt opp.

Selvtillitsboksen hadde ikke eksistert uten de andre – min familie, min kjæreste, min Hugo, mine venner, kollegaer og tidligere lærere. Deres ord og handlinger blir til mine erfaringer og minner, og videre til min selvtillit.

Jeg ber om at jeg bidrar til deres selvtillit, at jeg gir like mye som jeg får. Alle burde være en del i andres selvtillitsboks.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.