søndag 21. mai 2017

Det ironiske treningsstudioet

Klokken 11.00, 17. mai i år, var jeg på treningsstudioet her i Namsos. Og for første gang (i min livshistorie i alle fall) kan jeg med hånden på hjertet si: «Det var en fryd å trene». Ja, jeg hadde det direkte hyggelig! På treningsstudioet!
Treningsstudioer er et av de merkeligste stedene jeg vet om. På den ene siden er det jo et fantastisk praktisk steder; alle mulige treningsapparater er samlet her, de har gruppetimer, musikk og fagpersoner er tilgjengelig. På den andre siden er det forferdelig steder, med den lengste dørstokkmila. Hvorfor er det slik?
Et annet relevant spørsmål for helse- og omsorgsutøvere er: hvorfor er det så vanskelig å få brukere på trening og treningsstudio?
Å være seg selv
Den 17. mai var ikke treningsstudioet et forferdelig sted, tvert imot var det fantastisk, og det på tross av at fagpersonene var utilgjengelig. De hadde tatt fri og feiret nasjonaldagen, lik resten av Namsos. Jeg var alene. Å være alene, er å få være seg selv, akkurat slik en er, med alle ens «feil og mangler».
La oss være ærlig – det er ikke ofte vi er oss selv fullt ut. Når vi går ut ytterprøven forsøker vi alle å være en litt bedre versjon av oss selv. Vi steller oss på håret og vasker oss i ansiktet, før vi velger ut klær etter dagens aktiviteter. De sosiale normene forsterkes også utenfor hjemmet, og vi unngår å rape, fise og holder oss for munnen når vi nyser. Det er ikke så rart – vi ønsker å bli akseptert og likt, og vi trenger å bli elsket. Vår selvfølelse formes av hvordan vi tenker andre ser oss.
Boom! – den bedre versjonen var borte
Det er veldig, veldig vanskelig å bevare den bedre versjonen av oss selv på treningsstudioet.
Den nåværende kleskoden, bestående av topper og tights i latekslignende stoff, gjør det vanskeligere enn vanlig å skjule det lille ekstra på lår og mage. Mine tidligere så stramme «dongerilår» forsvinner i løse luften. Treningstightsen presser seg inn i siden, og forteller alle at her er mer enn to «kjærlighetshåndtak». Det minner mer om en 2 toms 8 tverrbjelke på en låvedør.
Slik sniker jeg meg ut av garderoben, og inn i oppvarmingsrommet. Tredemøllene står på rekke og rad, og de springende folkene er mistenkelig lik hæren med orker fra Ringenes Herre; de er likt uniformert, tramper i den samme solide takten, med sinna ansikter og åpne angripende munner. Tredemøllens automatikk er en passende bakgrunnsmusikk til det hele.  Dette skal jeg så bli en del av.
Jeg puster ikke lenger – jeg peser. Sminken renner av, og erstattes av en tomatrød farge man ikke finner i pudderform på Vita. Hårgele og -spray mister sin effekt og reverserer morgenstellet. Jeg kikker over på sidemannen – hva, går farten virkelig opp til 12?! Det betyr at min joggefart på 7, egentlig er hurtig gange. Den bedre versjonen – som synes å huske at den var i relativt god form – får seg enda et slag.
Verre blir det. De sosiale normene som gjelder på restauranten, gjelder dessverre også på treningsstudioet – det er ikke sosialt akseptert å rape, gulpe eller fise her heller. Var det en eneste en offentlig plass man skulle tro dette var forståelig, så måtte det vel være på treningsstudioet? Men den gang ei. Også her, pesende på tredemøllen eller sprikende på benpressen, forventes det at alle typer kroppsvæsker og -lufter kontrolleres. Jeg har evig nok med å fokusere på føttene, at de gjør det de får beskjed om.
En annen ting som skiller meg fra folket fra treningsstudioet er språket deres. De snakker med fremmedsord som «cardio», «kettlebell», «fit» og «curl». Jeg kjenner selvfølgelig igjen noen ord, men selv de blir fremmede etter hvert. Som vernepleier er jeg for eksempel godt kjent med ordet «puls» – jeg vet hvor jeg finner den, hva den burde være og ikke være. Det er en helt annen sak med «makspuls» – jeg har ingen anelse om hva min er eller hvor jeg finner den. De snakker også om «kjerneområdene» mine, som jeg enda har til gode å forstå hva er.
Kort oppsummert, så er jeg den verste versjonen av meg selv på treningsstudioet. Den versjonen som ikke lever opp til samfunnets krav om riktig kroppsfasong, kondis, selvdisiplin og kunnskap om trening og kosthold. Det er vanskelig å se for seg at andre skal like eller elske denne versjonen av en selv.
Når jeg opplever treningsstudioet slik, hvordan er dette stedet da for personer med funksjonsnedsettelser?
De sosiale normene
La oss fortsette med ærligheten – vi alle kjenner på de sosiale normene. Det er når vi ikke lever opp til normene, at de blir til krav. Når samfunnet promoterer trening som godt for både fysikk og psyke, og at den lykkelige person er en som trener, blir det en sosial norm. Og videre til krav for de som ikke trener.
Man kan lese motiverende mottoer som «Feil 7 ganger, reis deg opp 8 ganger», «Hvis du ikke har troen på deg selv, vil du alltid finne en måte å ikke vinne på» og «Uka består av syv dager – og ‘en dag’, er ikke en av dem». Mottoer som bekrefter at de sosiale normene.
Eller man kan høre utsagn som «alle har rett til å være seg selv» eller «ikke bry deg om de andre» men hvorfor er dette nødvendig å påpeke?
Å be en utrent person om å gå på treningsstudioet, er å påpeke at personen ikke lever opp til samfunnets krav. Og når denne personen har kommet seg på treningsstudioet, må personen likevel trosse de sosiale normene. Han eller hun må være den verste versjonen av seg selv.
Man kunne bedt en normalt høflig person om å rape og legge føttene på middagsbordet. Heller sagt: «du kan jo i det minste prøve å gå i joggebuksa i bryllupet». Alt er jo fysisk mulig – å legge føttene på middagsbordet og gå i bryllup i joggebukse – samtidig er det noen sperrer her. Det er de sosiale normene som spiller inn, de vi lærte i barndommen og forventes å følge i voksen alder.
Alene og uten sosiale normer
Den 17. mai var jeg alene på treningsstudioet. Det var ingen andre mennesker som så meg, ingen som sprang fortere enn meg og ingen som løftet mer enn meg.
Det var med andre ord ingen som utøvde de sosiale normene på meg. Jeg kunne fritt være den verste versjonen av meg selv.
Ironi og stigma
Den bedre versjonen av oss selv overlever ikke treningsstudioet. Vi møter oss selv, den dårligere versjonen i døren, og dette gjør treningsstudioet til verdens verste sted. Ironien er vel at det er her vi skal bli en bedre versjon.
Og så lurer vi, helse- og somsorgsutøvere, på hvorfor brukere vegrer seg for å dra på treningsstudioet. De som ofte har flere «feil og mangler» ifølge samfunnets sosiale normer, og som må trosse disse i mye større grad. Det er ikke så et så stort mysterium, om vi bare klarer å se treningsstudioet fra deres ståsted.
Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar