Juletre og pelsdyrgård - vi er ikke så ulike

I den siste tiden har debatten om støtende juletradisjoner rettmessig blusset opp. Vi leser om at julesanger og juletre kan oppleves støtende, og at personer med andre religioner enn kristendommen ikke ønsker å bli involvert. Noen ganger handler det om barnas deltagelse i juleaktiviteter ved skole eller barnehage, og andre ganger om borettslagets juletre. Dette skaper flere utfordringer, særlig i et land som Norge hvor individualitet, rettferdighet og likeverd er viktige verdier – det skal være likt for alle, samtidig som alle er unike i seg selv og det skal være rettferdig, samtidig som alle har rett på å være seg selv. Det kan ses på som en stor selvmotsigelse, men en viktig én, som vi burde ta godt vare på.

Pelsdyrgården

Debatten om juletradisjonene minner meg om en debatt som gikk på facebook for ikke så lenge siden. Denne gikk derimot på sommerstid og omhandlet pelsdyrgård. Den har et helt annet tema enn juletre og julesanger, men de to debattene har likevel sine likheter.

Spørsmålet på facebook som startet det hele var: Ville du som ansatt ved et bofellesskap vært med en bruker som hadde dagtilbud ved en pelsdyrgård? Flere personer, vernepleiere og andre helse- og omsorgsutdannede, argumenterte mot et tydelig og rungende «nei» og begrunnet dette med at de var imot pelsoppdrett (dyremishandling). Det gikk med andre ord så mye imot deres verdier at de hadde nektet å følge brukeren på dagtilbud, og slik trosset brukerens rett til bistand og hans selvbestemmelsesrett, samt ville de kanskje risikert å miste jobben. Så langt var de villige til å gå for å beholde og praktisere sine verdier.

Samme argumentasjon

På samme måte som noen mennesker argumenterer imot juletre og julesanger, argumenterer norske ansatte i helse- og omsorgsektoren imot tilstedeværelse på et dagtilbud ved en pelsdyrgård:

• «Det går imot det jeg tror på»
• «Det går imot det jeg mener er rett»
• «Det går imot mine verdier»
• «Det går imot det jeg står for»

Begge parter setter seg selv og egne verdier først, og personer som liker juletrær og brukere som trives på dagtilbudet sitt kommer sist. Begge parter forventer videre at andre skal ta hensyn og tilrettelegge – de vil ikke se juletre eller synge julesanger og de mener de ikke kan tvinges til å være på pelsdyrgårder. Vi er ikke så ulike som vi tror. Kanskje er det ikke kulturen eller religionen som skiller oss, men vår fellelse menneskelighet som burde vært i fokus for forandring.

Forventningene fra begge parter henger sammen med de norske idealene rettferdighet, likeverd og individualitet. Vi har rett på å være oss selv, men når begynner vi egentlig å være noen andre på grunn av juletrær og pelsdyrgårder?

Kunnskap og forståelse

Jeg er for så vidt uenig med begge parter og deres argumentasjon – du blir ikke noen andre og dine verdier trenger ikke å rokkes ved på grunn av juletrær og pelsdyrgårder. Det er jo ikke slik at de som tar de hvite bussene for å se konsentrasjonsleirer er eller senere forvandles til nazister. Ei heller er det slik at å besøke en moske og delta i bønn eller besøke en juleavslutning og gå rundt juletreet automatisk forvandler verdier eller fører til konvertering.

Selv feirer jeg jul uten å gå i kirken (noe jeg tror de fleste nordmenn gjør) og føler ikke at jeg kan med hånden på hjertet kalle meg kristen. Men jul er den største høytiden for meg uansett. Jeg har også jobbet ved en pelsdyrgård, men kan med hånden på hjertet si at jeg ikke støtter pelsoppdrett eller fangenskap av ville dyr generelt.

Jeg er sterkt imot denne næringen, og mine argumenter kan støttes opp av svært god erfaringsbasert kunnskap. På samme måte som de hvite bussene bidrar til å spre viktig kunnskap om grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig, fikk jeg kunnskap om hva som skjedde ved denne pelsdyrgården. Tvert imot så forsterket det mine verdier, hva jeg ville stå for og hvilken person jeg ville være når det gjaldt pelsoppdrett.

Besøk i moske eller ved en juleavslutning kan slik ikke sammenlignes med konsentrasjonsleirer eller pelsdyrgårder, men disse besøkene gir noe tilbake også – forståelse for andre mennesker gjennom deres verdier.

Det er ikke alltid vi ser mulig kunnskap og forståelse når vi opplever at våre verdier og individualitet trues.

Identitet – troen på seg selv

Vi synes å tenke at ting rundt oss og aktiviteter vi deltar i automatisk blir en del av oss, våre verdier og identitet. Dette er forståelig fordi vi bygger vår identitet på valg av aktiviteter. For eksempel vil en ivrig hundeeier få dyrket denne delen av identiteten sin på en hundeutstilling, og en fjellentusiast vil få dyrket seg selv gjennom fjell- og teltturer. Begge vil sannsynligvis legge ut flere bilder på facebook i tillegg.

Utfordringer oppstår når alle aktiviteter skal fremme vår identitet og verdier på tross av at de kolliderer med andres verdier, når verdier blir argumentet for å unngå alt vi ikke liker og når individualitet blir om til ren egoisme.

Vi kan faktisk selv velge hvem vi vil være og hvilke verdier vi ønsker å identifisere oss med og praktisere. Og dette gjelder like mye nye landsmenn som gamle landsmenn.

La juletreet være i fred, syng julesanger og dra på en pelsdyrgård – velg kunnskap og forståelse.

Sammenligningens to poeng

Sammenligningen ovenfor to poeng:

1) Vi må ikke glemme at det er menneskelig å vegre seg for det ukjente og særlig det som ligger langt fra våre verdier, tro og identitet. Det er forståelig og vi er ikke så ulike som vi tror.

2) Å delta på aktiviteter (eller på andre måter bli involvert i noe) som ligger langt fra vår identitet og verdier betyr ikke automatisk at vi anerkjenner, tror på eller er enige. Derimot kan det betyr at vi er åpen for ny kunnskap og forståelse, at vi setter andre før oss selv og er trygg på egen identitet (som noen ganger kan være viktigere verdier).

Godt nyttår!

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.