Gjennomsnittsmenneske Jan – en fiksjon, et ideal, det normale eller…?

Dette innlegget er fortsettelsen på innlegget Gjennomsnittsmennesket – hvem er det? hvor jeg skapte «Jan» gjennom Statistisk sentralbyrå. Her vil jeg reflektere om hva Jan er for oss, annet enn de tall og tabeller som han er bygd opp av.

Er Jan en fiksjon? Ja, Jan er en fiksjon. Han eksisterer ingen andre steder enn virtuelt på SSB sine internettsider, og da igjen sett og skapt gjennom mine øyne og min fortolkning av SSB sine tall og tabeller.

Så er Jan idealet vårt? Da skulle han vel strengt tatt trent mer enn en gang i uken. I alle fall måtte han økt disse kortere spaserturene sine i skogen. Han skulle kanskje ha vært gift med Anne, og han burde tjent litt mer. Han er jo tross alt mann, så ned på et kne og opp i arbeid med det andre. Jeg begynner å tro at noen har tullet med gjennomsnittsmennesket før de presenterte det til meg; reklame, salg av klær og sminke, service for det ene og det andre, nyeste mobil og bil. Forsøker de å gjøre gjennomsnittsmennesket til et ideal? Stakkars Jan, som ikke er annet enn gjennomsnittlig trent, lykkelig samboer, og tjener nok til livets opphold. Nei, han er ikke noe å bruke som salgseffekt.

Hva er Jan? Jeg hadde veldig lyst å svare nei, på spørsmålet ovenfor om Jan er en fiksjon. For, jo, ja, helhetlig så er han jo det, men stykkevis og delt så er han jo litt av oss alle. Kjente du deg igjen på noen punkter kanskje? Det gjorde jeg J

Er det fiksjon når vi tar det inn vår i virkelighet?

Et annet argument mot det faktum at Jan er en fiksjon er spørsmålet: Kan vi kalle noe fiksjon når vi mennesker lar det påvirke oss, når vi tar hensyn til det og tilpasser våre liv og adferd etter det? Poenget er kort at om idealet eller bilde og ideen av gjennomsnittsmennesket påvirker oss (og vi det) blir det en del av vår virkelighet.

Skal man tenke på hva normalitet er så tenker jeg at Jan er en god modell å ha. Han er gjennomsnittet av oss alle. Gjennomsnittet av de som jobber mye, utdanner seg høyt, de som ser mye på TV-en og de som ikke har TV. Jan er blanding av de unge som ikke lager middag og de eldre som bruker hele ettermiddagen. Jan er i fast jobb fordi nordmenn flest er i fast jobb og han har gode holdninger mot innvandrere fordi nordmenn flest har dette.

Men det å tro at en selv er gjennomsnittlig, å være Jan, eller å tro at noen andre er ham, er høvelig ulogisk og rett og slett teit. Hvem har 0,2 barn, med et søsken som ingen vet hvor kommer fra? Og hvem dør to ganger, en gang på grunn av at de er et menneske og en gang ekstra fordi de er menn? Nei, dette er statistikk og utregning av gjennomsnitt, og ikke logikk eller utregning av noe ideal. Og det er absolutt ikke noe vi mennesker «er» totalt. Kall gjerne Jan for normalen, for da vil vi alle være utenfor og siden Jan ikke eksisterer, ei vil normalen.

«De andre»

Normalitet og «de andre» henger tett sammen i antropologien. «De andre» er menneskene vi treffer som er forskjellige fra oss selv (finnes det noen som er lik?), og en tommelfingerregel er at gjennom møter med andre definerer vi oss selv. Vi vil se hva andre har på seg, hvordan andre presenterer seg selv, hva andre jobber med og gjør på fritiden, og når dette er oppdaget sammenligne det med oss selv, oppdage oss selv og definere hvem vi er. Å møte andre gir oss ny kunnskap om oss selv! For eksempel: Fikk du nye tanker og refleksjoner om deg selv ved å lese om Jan?

Dessverre er det ikke fullt så enkelt. For «de andre», gjennom sin forskjellighet og ulikhet, representerer også det ukjente og det vi ikke vet om er trygt, som blir til farlighet, fordommer (det vi tror er sant om dem) og ikke minst gjenkjennelse. Gjennom andre ser vi oss selv, og liker vi ikke det vi ser, ja, da… Hva gjør vi da?  Da putter vi enten oss selv eller den andre i boksen «unormal», hvor det enkleste selvfølgelig er det sistnevnte. En gang i tiden var kvinner «de andre», de som ikke kunne stemme i motsetning til menn eller ta høyere utdanning. I dag snakker vi om fremmedhat og –frykt, og jeg tror de to ofte forveksles. Fremmedfrykt gir ofte følelsen av hat, fordi når man frykter det fremmed putter man det i boksen «unormalitet», og definerer det i motsetning til seg selv, «den normale». Man «elsker» det normale, og tilnærmet automatisk blir da frykten for det «unormale» til hat. Merkelig hvordan noe må være enten det ene eller det andre.

Jan er på mange måter «de andre» for oss, og da tenker jeg på de delene ved han som ikke sammenfall med eget liv. For eksempel ble jeg veldig lettet over at Jan kun tok kortere spaserturer, for da føler jeg meg bedre selv om mine spaserturer, og så ble jeg veldig glad over holdningene hans til innvandrere for der kjente jeg igjen egne verdier. Derimot ble jeg ikke så glad for at han kun brukte 45 minutter på utdanning, når jeg selv har brukt adskillig mer de siste 20 årene. Jeg ble heller ikke så glad for at han eide enebolig, for det er noe jeg selv ønsker og jeg får en følelse av at jeg burde hatt egen bolig nå fordi jeg snart fyller 30 år. Men vi alle vet jo at ikke alle har egen bolig, og ikke alle tar kun kortere spaserturer. Jeg er ikke alene om å leie, og jeg ser da personer som absolutt trener mer enn en gang i uken, og meg J

Endelig avslutning: Jan synes å være så mangt for hver enkelt av oss; et skapt ideal, en fiksjon, en virkelighet, en av de andre og en av oss. Vi burde kanskje tenke mer hverandre enn de andre, og huske på at vi alle er de andres de andre.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Gjennomsnittsmennesket – hvem er det?

Onsdag og torsdag denne uken var jeg på konferansen Når normalt er trangt - er mange ute. Det var Accretio AS – Vekstbedriftene i Nord-Trøndelag v/ MN Vekst, i samarbeid med Partnerskapet Etterutdanningsnettverket i Namdalen/Norduniversitet som inviterte. En herlig konferanse. Fordi modige personer sto frem med sine historier, og som senere ble krydret med faglige sterke innlegg. Både hjertet og hjernen ble satt i aktivitet, og en del av konferansens budskap var kanskje på mange måter nettopp det; at hjertet og hjernen må arbeide sammen, og det både i våre privatliv og yrkesliv.

Blant disse var det to jazzmusikere, og tidligere professorer i musikk ved NTNU. John Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug hadde improvisasjon som hovedtema (et spennende tema i seg selv, som Gemini har skrevet om), men på slutten tok de svært kort tok opp det de kalte «gjennomsnittsmennesket». Begrepet minner kanskje om Ibsens Vildanden, og det berømte sitatet: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme». De to jazzmusikernes budskap var derimot at dette mennesket ikke eksisterte som noe annet enn fiksjon og misledende ideal.

Dette fanget interessen min og hodet begynte å rulle. Hvem var han eller hun, Gjennomsnittsmenneske? Hva jobbet han/hun med, hva het han/hun og likte han/hun å gjøre de samme tingene på fritiden som meg? Lignet han/hun over hodet på meg?  Jeg kaller det for at «hjernen renner over», når mulighetene blir for mange og ingenting fast. I helgen satte jeg hjernen fri, og «skapte» Gjennomsnittsmennesket.

Det store spørsmålet er:

Om gjennomsnittsmennesket faktisk eksisterte, hvem ville han eller hun vært? (Og hva er livsløgnen?)

Gjennomsnittsmennesket sett gjennom Statistisk sentralbyrås tall og tabeller

Gjennomsnittsmennesket er en han (beklager damer, det er faktisk mest menn i Norge nå). Han heter Jan Hansen (de navn som er mest i bruk nå), og er mellom 45 og 49 år gammel.

Bor: Jan bor i Oslo (folk flest bor her), hvor han eier en enebolig (folk flest bor i enebolig, kanskje ikke i Oslo). Denne betaler han 79.344 kroner i året for (lån og renter). Eneboligen har hage eller annen tomt, og ettersom han eier lever han bedre enn de som leier. Eneboligen har tilgang på nærturområde (som synes å være viktig for gjennomsnittsmennesket vårt).

Husholdning: Samboeren til Jan er Anne Hansen, men de to er ikke gift (Hansen er det etternavnet som er mest i bruk nå, så da blir de begge hetene det). De er en familiehusholdning på 2,2 og har 0,2 barn. Dette barnet heter enten Emma eller William (alt etter kjønnet) og har et mellomnavn (mellomnavn er «in» nå). Jans 0,2 barn har også et søsken (som det er vanskelig å si hvor kommer i fra). Jan har mye kontakt med familien sin, også gjennom telefon og internett, og har minst to nære venner, fortrolige, som han kan be om hjelp når han trenger det (dette er vanskelige tall å forholde seg til, fordi det som presenteres fra undersøkelsene er tall på de som ikke har det så gjennomsnittlig som Jan. Altså de som har svært lite kontakt med familie og søsken, og som ikke har venner de kan snakke fortrolig med eller be om hjelp).

Helse: Jan er verken fet eller tynn, men normalvektig, og han verken røyker eller snuser. Han tar seg litt å drikke en gang i ny og ne, og årlig blir det 5.97 liter ren alkohol.

Jan trener en gang i uken, og er mer i skog og fjell, enn på fisketur. Han går mye tur i skog og fjell, men dette er kortere spaserturer. Han er ikke sykemeldt og mener selv at helsen hans er god. Jan er mer til fastlegen sin, enn på sykehuset. Når han derimot må på sykehuset er han på poliklinikk på grunn av skader, forgiftning eller ytre skader. Når Jan er 82,3 år vil han dø av sykdom i sirkulasjonsorganer (hjertet for eksempel), og ettersom han er mann, vil han også dø på jobben (å dø to ganger er litt rart, men nå tar vi gjennomsnittet og dette er gjennomsnittet!).

Jobb: Jan har grunnskole og videregående utdanning. Han er i fast arbeid innenfor den private sektors tjenestenæring (servitør, frisør, kontoryrke, selvstendig næringsdrivende m.m.). Enfamiliehusholdningens inntekt etter skatt er mellom 721.700 og 831.400 kroner, hvorav 31 % går til bolig, lys og brensel.

Holdning til innvandrere: Gjennomsnittsmennesket, Jan Hansen, er helt enig i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge, og er nokså uenig i at de er en kilde til utrygghet, Han er også helt enig i at de bør ha samme mulighet til arbeid som han selv, og er nokså uenig i at de bør tilstrebe å være lik han selv. Han har kontakt med innvandrer gjennom jobb og i nabolaget, men ingen blant venner eller familie.

Tidsbruk: På en dag fordeler Jan sine 24 timer slik:

3.3 timer husholdningsarbeid

6.3 timer fritid

10.2 timer personlige behov

0.7 timer går til utdanning

3.5 timer arbeidsinntekt

Av dette er også Jan ca. 15 timer alene hver dag (soving regnes som alenetid). Han er sammen med Emma-William og samboeren Anne ca. 4 timer hver dag, og i like mange timer er han sammen med andre mennesker. Den siste timen i døgnet er han sammen med både husholdningsmedlemmer og andre.

Av dette igjen bruker Jan daglig 1 time og 12 minutter på måltider, men i helgene bruker han 20 minutter mer. Hver lørdag gjør Jan husholdningsarbeid mellom klokken 11.30 og 12.00.

Av massemedier bruker Jan mest internett, nemlig 127 minutter, så ser han 107 minutter på TV-en, og hører på DAB-radioen sin i 91 minutter. På internett så er Jan på facebook, bruker banktjenester og leser nyheter. Han har smarttelefon og nettbrett, og foretrekker nettavis fremfor papiravis. Han leser ikke bøker, og spiller ikke CD-plater (det har han sluttet med).

Hva er Jan? Det er det jeg diskuterer i innlegget Gjennomsnittsmenneske jan – en fiksjon, et ideal, det normale eller…?

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Bruker, beboer, pasient eller tjenestemottaker – hva med person?

Har du lest noen av mine tidligere blogginnlegg her, har du kanskje lagt merke til at jeg bruker begrepet «person» om de menneskene som vernepleiere og andre i helse- og omsorgsektoren hjelper (eller bistår om du vil bruke fagspråket). Det vil si; jeg forsøker i alle fall, men noen ganger skjer det en glipp, og da sier eller skriver jeg som regel «bruker». Men «bruker» er kun ett av mange – beboer, pasient, tjenestemottaker, personer/mennesker med utviklingshemning eller funksjonsnedsettelse – for å nevne noen som er innenfor fagspråket. Det er så utrolig vanskelig å holde tunga rett i kjeften! Det er så mange benevnelser å velge i – hvilken er best? Fagpersoner bruker ulike benevnelser, også innen vernepleieprofesjonen synes det ikke å være total enighet. Opp gjennom årene har det vært en lang rekke benevnelser, hvor mange nå forbindes med flere fordommer og stort stigma. Er det ikke naivt å tro at vi i dag klarer å unngå stigma knyttet til gruppebenevnelser? Hensikten var god den gang også, tro det eller ei. Så – hva gjør vi da, fortsetter å være naive fordi det ikke er håp uansett hva vi sier?

Det er ikke så ille å bruke «bruker» tenker kanskje noen, og mener det kunne vært verre benevnelser. Jeg tenker det kunne vært bedre. «Bruker» er mye brukt begrep, og det hadde sikkert vært enklere for både meg selv og leseren å bruke «bruker». Men jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om dette begrepet. På den ene siden er det ganske greit når man tenker på at vi alle, på et eller annet tidspunkt i livet, er «brukere» av velferdsstatens tjenester (studielån, hjemmehjelp, sykehus m.m.). På den andre siden får jeg en ubestemmelig stygg bismak i munnen av begrepet. Kanskje på grunn av synonymer eller ord som ligner: «bruker» – benytter – misbruker – bruker men ikke lager noe selv – bruker men ikke deler – bruker for mye, gjør for lite – overforbruk. Jeg vet ikke hva det er, men jeg kan ikke komme unna bismaken.

Andre tenker igjen at begreper må vi ha, for å kunne vite hva den andre snakker om, uten å måtte forklare i det uendelig. Jeg er enig, ord må vi ha for å samhandle og forstå hverandre. Samtidig føler jeg at vi har et ansvar for å være ekstra sensitive og oppmerksomme på hva vi kaller enkelte personer; de fortjener det. Fordi vi snakker «ekstra» mye om disse personene, vi skriver ned «ekstra» mye om dem, og ikke minst så driver vi å kategoriserer egenskaper og trekk «ekstra» mye ved disse personene. Jeg er veldig overbevisst over at de, på ingen måte, trenger at vi går rundt hodeløse og gir dem benevnelser og «navn» etter vårt illebefinnende; behov for profesjonell kommunikasjon og samarbeid.

Av disse grunnene, kort forklart og uten å gjennomgå hvert enkelt begrep, har jeg bestemt meg for å bruke «person»-begrepet.

Det må presiseres at dette gjelder i de overordnende og generelle situasjonene hvor det er komplett umulig å bruke personens egennavn. For eksempel nå, i dette blogginnlegget, skriver jeg ikke om konkrete enkeltpersoner; det blir umulig å bruke egennavn.

Det beste argumentet jeg har for valget er kanskje dette: «person» er et begrep som jeg bruker om de fleste andre mennesker jeg snakker eller skriver om. Det er et begrep som ikke (enda?) har stigma knyttet til seg, kanskje nettopp fordi det er så generelt og omfavner alle.

I tillegg så fremhever benevnelsen personen som en borger i et samfunn. Derimot, vil man naturligvis som borger i et samfunn, være medlem i ulike sosiale grupper. Slike grupper er kategoriseringer som gjenspeiles i begrepene vi bruker for å skille mellom «typer» mennesker. For eksempel så vil personer som kommer fra Bergen, kunne bli kalt «bergensere», personer som vegrer seg for å bruke penger er gjerne «gjerrigknarker», og personer som har barn havner i kategorien «foreldre».


Da er vi tilbake til der vi startet. Vi har gått ned et hakk fra «person»-begrepet og er på et lavere nivå. Dette nivået er hvor personene vi hjelper blir puttet inn i stigmatiserende kategorier «bruker» eller «pasient», og tillagt egenskaper som «utviklingshemmet», «sykelig», «dum» eller «lat». Går vi et hakk ned, ned å individnivå hvor vi kaller personene for Per eller Kari, unngår vi disse stigmatiserende kategoriene, fordi vi har med enkeltpersoner å gjøre. (Heldigvis er det ikke slik at vi tillegger alle som heter Per spesielle trekk og egenskaper). Enkeltpersoner har vi som regel møtt, snakket med og fått informasjon direkte fra, før vi sier eller mener noe dem.

I mangel på bedre alternativer unngår jeg derfor mellomnivået (gruppe- og kategoriseringsnivå), og holder meg til egennavn eller begrepet «person». Enten så skriver jeg om konkrete navngitte enkeltpersoner jeg har møtt, eller så tar jeg meg bryet med å forklare hvordan «personen(e)» er relevant for budskapet jeg vil ha frem i teksten.

«Person» – personlig – kjennskap  – borger  – likeverdig  – som meg selv.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.

Litt om «gamle» forventninger til lærere – mest om bruk av andres videoer i egen undervisning

Her vil jeg ta opp det man kaller for åpent innhold på nettet. Åpent innhold er alt som er tilgjengelig på nettet av videoer, fotografier, tegninger, lydfiler, tekster, verktøy med mer. Og det er mye! I MOOC-kurset IKT i læring oppfordres vi til å ta i bruk det andre har delt. Og det er flere gode argumenter for dette. Et av de beste synes jeg er: Hvorfor skal lærerne bruke tid på å lage et opplegg, når noen andre allerede har laget og delt et lignende godt opplegg? Den ledige tiden kan jeg bruke på studentene, eller til å lage noe annet faglig til fellesskapet (fellesskapet: alle som deler på nettet).

Likevel er det noe ved dette å bruke andres opplegg. Det er jo det samme som å ikke lage det selv, og føles litt som å gjøre det lettvint, ta snarveier og ikke gjøre arbeidet sitt skikkelig. Jeg tror det handler litt om stolthet, men også om forventningene man har til lærere. Kanskje litt «gammeldagse» forventninger. Tradisjonelt er det læreren som skal ha kompetanse og svar, og om man bruker andres opplegg så er det som om man er hyklersk, og fremstår inkompetent og lat. Dette stemmer ikke, fant jeg ut. Det hjelper å tenke at det viktigste er hva som er best for studentene, og det er verken vedlikeholdelsen av tradisjonelle forventninger eller lærerens stolthet. Det viktigste er studentenes læring, og indirekte et godt pedagogisk undervisningsopplegg.

Å bruke det andre har laget, ofte til andre formål enn mitt formål, krever faktisk noe energi. Man må være kildekritisk, for å sikre god faglig kvalitet. Men det jeg finner mest krevende er å være oppmerksom på at det man finner ikke blir styrende for undervisning. Som en eldre lektor sa til meg for ikke så lenge siden: «undervisningen skal ikke tilpasses de digitale verktøyene». Jeg tror det ligger litt sannhet i dette – men ikke hele. Noe må nok forandres ved undervisningen også, men på bruk av åpent innhold stemmer dette ganske godt. I alle fall opplevde jeg det slik når jeg laget en «læringssti» av fagstoff til studentene, som forberedelse til en undervisning om fysisk miljø og interaksjon.

Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva en «læringssti» konkret er, men det et verktøy man har på Fronter. Bildet nedenfor er fra Fronter og viser hvordan man velger læringssti.

Teknisk sett så er det en «sti» av nettsider, hvor man klikker på «neste-knappen» for å komme videre til neste side. Vi ser dette nesten overalt på nettet, særlig i quiz er det synlig; svar på spørsmålet, trykk «neste», svar på spørsmålet, trykk «neste» og så videre til du får en fasit eller «svar». Litt ulik quiz består min læringssti av fire videoer og har ingen faktaspørsmål. Etter tre av videoene er det i steden refleksjonsspørsmål og på slutten en skriveoppgave. I skriveoppgaven skal studentene reflektere over egne meninger og tanker.  

Temaet er ikke så viktig, men for de av dere som vil vite så omhandler videoene bøkene Presentation of Self in Everyday Life av Goffman og Discipline and Punishment av Foucault.

Poenget er prosessen (søking og vurdering) og valg av riktig «åpent innhold»:

1. Før søkingen begynte hadde jeg undervisningsopplegget ganske klart; med mål og mening. Det gikk tidlig opp for meg at studentene trengte mer forhåndskunnskaper enn de hadde. Å undervise i hovedelementene til Goffman og Foucault hadde vært greit nok, men dette skulle kobles opp til temaet (fysisk miljø og interaksjon) og til det overordnede emnet (miljøarbeid). De to sistnevnte krever en bredere forståelse av de ulike perspektivene (hva er sammenhengen mellom interaksjon, fysisk miljø og miljøarbeid), så dette ville jeg ta i samarbeid med studentene. Da gjensto de sosiologiske teoriene, og letingen etter riktige kilder begynte.
    
2. Jeg bestemte meg raskt for å se på videoer. Først fordi de engasjerer studentene mer, men også fordi teoriene lett kan visualiseres, og da på en spennende måte. Jeg fikk rett; første søk av forfatter og boktittel ga nesten 500 treff og flere var veldig spennende. Men var de «riktige»?
3.  En video representerte den ene teorien veldig godt. Den var engasjerende og til dels provoserende, men den ga derfor ikke et nøytralt bilde av teorien. Den virket til å være skapt for kommersielt bruk, og fokuset var ensidig. Her merket jeg at min kompetanse (og indirekte min lærerstatus) absolutt ikke var overflødig, selv om jeg nå var på YouTube og søkte etter andres videoer for å bruke i egen undervisning. Jeg måtte virkelig tenke meg om og hente frem kunnskap for å vurdere videoenes faglige kvalitet, og ikke minst for å vurdere om de passet til «mine» studenter og i mitt opplegg. Jeg fant til slutt to kjempegode videoer som ga et helhetlig bilde.
4. Den neste teorien (Foucaults) var derimot ikke like enkel. Jeg fant mange faglige gode videoer, men ingen som passet «perfekt»: skulle være kort (under fem minutter) og fokusere på to hovedelementer ved teorien. De var enten for generelle, eller tok opp helt andre hovedelementer og var utydelig på de to elementene jeg ville fokusere på. Her ble jeg fristet til å endre hele undervisningsopplegget mitt. Kanskje kunne jeg ta opp dette ene elementet, som videoene ikke omhandlet, i undervisningen? Men da ville studentene kun få et delvis grunnlag, og sannsynligvis bli forvirret over å få litt teori før og noe etter. Kanskje måtte jeg repetere det som var i de andre videoene for å forklare resten av teorien, og da var jo poenget med forberedelse borte. Refleksjonsspørsmålene måtte også kuttes ut, og dette ville putte enda mer på undervisningen. Kanskje kunne jeg kutte ut denne teorien helt? Men da ville studentene mangle mye på temaet fysisk miljø, og læringen bli svak og generell. Og så kom jeg til å tenke på empirien, hvor grunnlaget var disse to teoriene i kombinasjon, ikke delt eller halvveis. Jeg tenkte på det den eldre lektoren hadde sagt til meg: «undervisningen skal ikke tilpasses de digitale verktøyene».
5. Nå holdt jeg på å tilpasse undervisningen til hvilke videoer jeg fant på YouTube.
6. Jeg begynte å søke annerledes, men det hjalp lite. Så jeg gikk tilbake og begynte å sjekke de videoene av god kvalitet jeg tidligere hadde funnet grundigere. Jeg så dem om igjen flere ganger, og forsøkte å sette meg inn i studentenes sted; hva jeg trengte å vite før jeg så denne videoen? Jeg skrev inn tekster som forklarte konteksten bedre, men kom også frem til at jeg måtte legg til en ekstra video. Jeg fant en veldig kort video (under to minutter) som kun forklarte det fysiske miljøet, og plasserte den før videoen om den siste teorien. Konteksten til denne ble rett og slett sannheten. Jeg skrev til studentene: «Jeg fant ingen video som forklarte godt nok både Benthams panoptikon og Foucaults teori. Derfor får dere i denne første videoen et godt bilde av hvordan Benthams panoptikon (fengslet) var planlagt, og i neste video forklares teorien. Visualiseringen av fengslet er litt utydelig i siste video, så følg godt med nå J».

Jeg lærte at det finnes minimum to typer kontekster. Den første er faglig, og den andre er pedagogisk. I det siste tilfellet trengte studentene en pedagogisk kontekst; å vite hvorfor det plutselig kom inn en video om et tilsynelatende nytt tema.

Om læringsstien er engasjerende og faktisk legger et grunnlag for undervisningen gjenstår å se. Jeg har ikke hatt undervisningen enda, men lover å komme tilbake med studentenes respons J

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.