Bruker, beboer, pasient eller tjenestemottaker – hva med person?

Har du lest noen av mine tidligere blogginnlegg her, har du kanskje lagt merke til at jeg bruker begrepet «person» om de menneskene som vernepleiere og andre i helse- og omsorgsektoren hjelper (eller bistår om du vil bruke fagspråket). Det vil si; jeg forsøker i alle fall, men noen ganger skjer det en glipp, og da sier eller skriver jeg som regel «bruker». Men «bruker» er kun ett av mange – beboer, pasient, tjenestemottaker, personer/mennesker med utviklingshemning eller funksjonsnedsettelse – for å nevne noen som er innenfor fagspråket. Det er så utrolig vanskelig å holde tunga rett i kjeften! Det er så mange benevnelser å velge i – hvilken er best? Fagpersoner bruker ulike benevnelser, også innen vernepleieprofesjonen synes det ikke å være total enighet. Opp gjennom årene har det vært en lang rekke benevnelser, hvor mange nå forbindes med flere fordommer og stort stigma. Er det ikke naivt å tro at vi i dag klarer å unngå stigma knyttet til gruppebenevnelser? Hensikten var god den gang også, tro det eller ei. Så – hva gjør vi da, fortsetter å være naive fordi det ikke er håp uansett hva vi sier?

Det er ikke så ille å bruke «bruker» tenker kanskje noen, og mener det kunne vært verre benevnelser. Jeg tenker det kunne vært bedre. «Bruker» er mye brukt begrep, og det hadde sikkert vært enklere for både meg selv og leseren å bruke «bruker». Men jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om dette begrepet. På den ene siden er det ganske greit når man tenker på at vi alle, på et eller annet tidspunkt i livet, er «brukere» av velferdsstatens tjenester (studielån, hjemmehjelp, sykehus m.m.). På den andre siden får jeg en ubestemmelig stygg bismak i munnen av begrepet. Kanskje på grunn av synonymer eller ord som ligner: «bruker» – benytter – misbruker – bruker men ikke lager noe selv – bruker men ikke deler – bruker for mye, gjør for lite – overforbruk. Jeg vet ikke hva det er, men jeg kan ikke komme unna bismaken.

Andre tenker igjen at begreper må vi ha, for å kunne vite hva den andre snakker om, uten å måtte forklare i det uendelig. Jeg er enig, ord må vi ha for å samhandle og forstå hverandre. Samtidig føler jeg at vi har et ansvar for å være ekstra sensitive og oppmerksomme på hva vi kaller enkelte personer; de fortjener det. Fordi vi snakker «ekstra» mye om disse personene, vi skriver ned «ekstra» mye om dem, og ikke minst så driver vi å kategoriserer egenskaper og trekk «ekstra» mye ved disse personene. Jeg er veldig overbevisst over at de, på ingen måte, trenger at vi går rundt hodeløse og gir dem benevnelser og «navn» etter vårt illebefinnende; behov for profesjonell kommunikasjon og samarbeid.

Av disse grunnene, kort forklart og uten å gjennomgå hvert enkelt begrep, har jeg bestemt meg for å bruke «person»-begrepet.

Det må presiseres at dette gjelder i de overordnende og generelle situasjonene hvor det er komplett umulig å bruke personens egennavn. For eksempel nå, i dette blogginnlegget, skriver jeg ikke om konkrete enkeltpersoner; det blir umulig å bruke egennavn.

Det beste argumentet jeg har for valget er kanskje dette: «person» er et begrep som jeg bruker om de fleste andre mennesker jeg snakker eller skriver om. Det er et begrep som ikke (enda?) har stigma knyttet til seg, kanskje nettopp fordi det er så generelt og omfavner alle.

I tillegg så fremhever benevnelsen personen som en borger i et samfunn. Derimot, vil man naturligvis som borger i et samfunn, være medlem i ulike sosiale grupper. Slike grupper er kategoriseringer som gjenspeiles i begrepene vi bruker for å skille mellom «typer» mennesker. For eksempel så vil personer som kommer fra Bergen, kunne bli kalt «bergensere», personer som vegrer seg for å bruke penger er gjerne «gjerrigknarker», og personer som har barn havner i kategorien «foreldre».


Da er vi tilbake til der vi startet. Vi har gått ned et hakk fra «person»-begrepet og er på et lavere nivå. Dette nivået er hvor personene vi hjelper blir puttet inn i stigmatiserende kategorier «bruker» eller «pasient», og tillagt egenskaper som «utviklingshemmet», «sykelig», «dum» eller «lat». Går vi et hakk ned, ned å individnivå hvor vi kaller personene for Per eller Kari, unngår vi disse stigmatiserende kategoriene, fordi vi har med enkeltpersoner å gjøre. (Heldigvis er det ikke slik at vi tillegger alle som heter Per spesielle trekk og egenskaper). Enkeltpersoner har vi som regel møtt, snakket med og fått informasjon direkte fra, før vi sier eller mener noe dem.

I mangel på bedre alternativer unngår jeg derfor mellomnivået (gruppe- og kategoriseringsnivå), og holder meg til egennavn eller begrepet «person». Enten så skriver jeg om konkrete navngitte enkeltpersoner jeg har møtt, eller så tar jeg meg bryet med å forklare hvordan «personen(e)» er relevant for budskapet jeg vil ha frem i teksten.

«Person» – personlig – kjennskap  – borger  – likeverdig  – som meg selv.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International License.