Vernepleieren - en kjernepleier, en gjernepleier og en deler-gjerne-pleier: Gjennomsnittsmenneske Jan – en fiksjon, et ideal, det normale eller…?

Dette innlegget er fortsettelsen på innlegget Gjennomsnittsmennesket – hvem er det? hvor jeg skapte «Jan» gjennom Statistisk sentralbyrå. Her vil jeg reflektere om hva Jan er for oss, annet enn de tall og tabeller som han er bygd opp av.

Er Jan en fiksjon? Ja, Jan er en fiksjon. Han eksisterer ingen andre steder enn virtuelt på SSB sine internettsider, og da igjen sett og skapt gjennom mine øyne og min fortolkning av SSB sine tall og tabeller.

Så er Jan idealet vårt? Da skulle han vel strengt tatt trent mer enn en gang i uken. I alle fall måtte han økt disse kortere spaserturene sine i skogen. Han skulle kanskje ha vært gift med Anne, og han burde tjent litt mer. Han er jo tross alt mann, så ned på et kne og opp i arbeid med det andre. Jeg begynner å tro at noen har tullet med gjennomsnittsmennesket før de presenterte det til meg; reklame, salg av klær og sminke, service for det ene og det andre, nyeste mobil og bil. Forsøker de å gjøre gjennomsnittsmennesket til et ideal? Stakkars Jan, som ikke er annet enn gjennomsnittlig trent, lykkelig samboer, og tjener nok til livets opphold. Nei, han er ikke noe å bruke som salgseffekt.

Hva er Jan? Jeg hadde veldig lyst å svare nei, på spørsmålet ovenfor om Jan er en fiksjon. For, jo, ja, helhetlig så er han jo det, men stykkevis og delt så er han jo litt av oss alle. Kjente du deg igjen på noen punkter kanskje? Det gjorde jeg J

Er det fiksjon når vi tar det inn vår i virkelighet?

Et annet argument mot det faktum at Jan er en fiksjon er spørsmålet: Kan vi kalle noe fiksjon når vi mennesker lar det påvirke oss, når vi tar hensyn til det og tilpasser våre liv og adferd etter det? Poenget er kort at om idealet eller bilde og ideen av gjennomsnittsmennesket påvirker oss (og vi det) blir det en del av vår virkelighet.

Skal man tenke på hva normalitet er så tenker jeg at Jan er en god modell å ha. Han er gjennomsnittet av oss alle. Gjennomsnittet av de som jobber mye, utdanner seg høyt, de som ser mye på TV-en og de som ikke har TV. Jan er blanding av de unge som ikke lager middag og de eldre som bruker hele ettermiddagen. Jan er i fast jobb fordi nordmenn flest er i fast jobb og han har gode holdninger mot innvandrere fordi nordmenn flest har dette.

Men det å tro at en selv er gjennomsnittlig, å være Jan, eller å tro at noen andre er ham, er høvelig ulogisk og rett og slett teit. Hvem har 0,2 barn, med et søsken som ingen vet hvor kommer fra? Og hvem dør to ganger, en gang på grunn av at de er et menneske og en gang ekstra fordi de er menn? Nei, dette er statistikk og utregning av gjennomsnitt, og ikke logikk eller utregning av noe ideal. Og det er absolutt ikke noe vi mennesker «er» totalt. Kall gjerne Jan for normalen, for da vil vi alle være utenfor og siden Jan ikke eksisterer, ei vil normalen.

«De andre»

Normalitet og «de andre» henger tett sammen i antropologien. «De andre» er menneskene vi treffer som er forskjellige fra oss selv (finnes det noen som er lik?), og en tommelfingerregel er at gjennom møter med andre definerer vi oss selv. Vi vil se hva andre har på seg, hvordan andre presenterer seg selv, hva andre jobber med og gjør på fritiden, og når dette er oppdaget sammenligne det med oss selv, oppdage oss selv og definere hvem vi er. Å møte andre gir oss ny kunnskap om oss selv! For eksempel: Fikk du nye tanker og refleksjoner om deg selv ved å lese om Jan?

Dessverre er det ikke fullt så enkelt. For «de andre», gjennom sin forskjellighet og ulikhet, representerer også det ukjente og det vi ikke vet om er trygt, som blir til farlighet, fordommer (det vi tror er sant om dem) og ikke minst gjenkjennelse. Gjennom andre ser vi oss selv, og liker vi ikke det vi ser, ja, da… Hva gjør vi da? Da putter vi enten oss selv eller den andre i boksen «unormal», hvor det enkleste selvfølgelig er det sistnevnte. En gang i tiden var kvinner «de andre», de som ikke kunne stemme i motsetning til menn eller ta høyere utdanning. I dag snakker vi om fremmedhat og –frykt, og jeg tror de to ofte forveksles. Fremmedfrykt gir ofte følelsen av hat, fordi når man frykter det fremmed putter man det i boksen «unormalitet», og definerer det i motsetning til seg selv, «den normale». Man «elsker» det normale, og tilnærmet automatisk blir da frykten for det «unormale» til hat. Merkelig hvordan noe må være enten det ene eller det andre.

Jan er på mange måter «de andre» for oss, og da tenker jeg på de delene ved han som ikke sammenfall med eget liv. For eksempel ble jeg veldig lettet over at Jan kun tok kortere spaserturer, for da føler jeg meg bedre selv om mine spaserturer, og så ble jeg veldig glad over holdningene hans til innvandrere for der kjente jeg igjen egne verdier. Derimot ble jeg ikke så glad for at han kun brukte 45 minutter på utdanning, når jeg selv har brukt adskillig mer de siste 20 årene. Jeg ble heller ikke så glad for at han eide enebolig, for det er noe jeg selv ønsker og jeg får en følelse av at jeg burde hatt egen bolig nå fordi jeg snart fyller 30 år. Men vi alle vet jo at ikke alle har egen bolig, og ikke alle tar kun kortere spaserturer. Jeg er ikke alene om å leie, og jeg ser da personer som absolutt trener mer enn en gang i uken, og meg J

Endelig avslutning: Jan synes å være så mangt for hver enkelt av oss; et skapt ideal, en fiksjon, en virkelighet, en av de andre og en av oss. Vi burde kanskje tenke mer hverandre enn de andre, og huske på at vi alle er de andres de andre.